En handlingens time: EARTH HOUR

Den 27.mars fra kl.20.30 er det "Earth Hour". I denne jordas egen happy hour skal 1 milliard jordboere holde lysene sine slukket. Hva er så dette for en idé?

Enhver idé som denne står det som kjent et markedsføringsgeni bak. For har det egentlig noe å si at 1 milliard mennesker slukker lyset til samme tid? Hva er hensikten? Skal vi lure jordkloden til å tro at vi ikke er her?

Hvis hensikten er å skape fokus rundt at hver enkelt lille person kan gjøre hver sin lille ting i sin lille stue i sin lille hverdagssituasjon, ja, så er det jo en fiffig måte å få fokus på dette på. Hvis man kan se utover symbolikken med en mørk klode, komme seg over fnisetoktene over hva man kan gjøre med slukkede lys og se at dette handler om MEG, så har man nådd et bevissthetsmessig miljønirvana. Det handler om å handle. Og denne typen handling gjør ikke forskjell på rik eller fattig. Vi kan alle handle i jordas egen time. Da oppheves alle forskjeller mellom jordas mennesker og vi forenes i mørket. Det høres så fint ut.

Danmark for dansker?

"Veien til permanent opphold i Danmark skal gå via et poengsystem", forteller nyhetene.

Jeg leser videre at "Som utlending skal man i fremtiden tildeles poeng basert på hvordan man klarer seg i arbeidsmarkedet, hvor gode språkkunnskapene er og evnen til å involvere seg i organisasjoner og foreninger" - og tar meg i å undres på hvem som skal avgjøre den sosiale, kulturelle og språklige kompetansen her. Velger de hemmelig sivilt politi eller en angiverordning?

Den danske koalisjonsregjeringa sender med dette et ganske klart signal om at "nye dansker" er annenrangs borgere og at man egentlig ikke ønsker dem her. Samtidig får man jo inntrykk av at dersom man er arbeidsledig, har mange skrivefeil og ikke er aktiv med i organisasjonslivet, da hjelper det ikke å være Danmark-født danske. Du er ikke bra nok, for du er ikke perfekt!

Her er nyhetslenka (VG):
Danmark innfører poengsystem for innvandrere

Ikke la oss defineres av kjønnsdeterministene!

I lys av kjønnsdebatten til Harald Eia har de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne kommet fram i lyset igjen. Tilhengerne av kjønnsmønstersamfunnet jubler. Dermed blir det maktpåliggende å bringe fokus inn mot at utfordringen ligger i å se ulike talenter, ulike egenskaper og ulike meninger utover de opplagte biologiske forskjellene, og ikke la oss defineres som mennesker av kjønnsdeterministene.

I et land som Norge, der likestilling pr. 2010 er noe helt annet enn i mange andre land og tilbake i vår egen historie, opplever vi at stereotype holdninger om kjønn vs. egenskaper setter en bremser både for toleransen i samfunnet og for friheten mennesket har til å velge fra hele spekteret av muligheter.
Forventninger og sementerte holdninger hindrer oss i å akseptere at en kvinne kan velge yrke ut fra interesser og ikke ut fra en biologisk bestemt kvinnelighet. I ethvert yrke er en avhengig av et sett egenskaper og evner, og disse er formet i et tett samspill mellom gener og miljø.

Kampen for begge kjønns likestilte rettigheter er en kamp for hvert enkelt menneske. Uansett politisk overbevisning, religiøst ståsted, seksuell preferanse og kjønnsdefinisjon bør hver og en se kampen, for individets frihet til å velge fra et fullt spekter av muligheter, som en felles og individuell kamp. Åttende mars er en startdato god som noen til å sparke i gang sin egen fordomsfrie samfunnsinnsats.

Her er for øvrig en interessant spissformulering i anledning dagen:
VG:- Kvinner bør ikke få barn

Deilig ovnsbakt monsterfisk med alt tilbehør!

Monsterfisker! Nå svømmer de i elvene våre. Evolusjonen har gjort et stort sprang inn i teknologihelvete når vi nå har fått oss deformerte havskapninger som følge av uvettig havbruk.

Fiskeoppdrett, rømt fisk, lakselus og giftstoffer. Ola Nordmann værer at noe er galt. Han blir skremt av å høre at gift kommer inn i næringskjeden og kan ende opp med å gjøre mennesker alvorlig sjuke. Han heier litt på dem som klår på pengemakta innenfor fiskeoppdrett og liker at myndighetene svetter. Hører utlandet istemmer at "something is rotten in the state of Norway". Han bekymrer seg litt for hvordan verden har blitt - man blir jo litt betenkt. Men på den annen side, det finnes jo så mye viktigere ting her i verden. Folk dør jo! Og nå står middagen straks på bordet: Deilig ovnsbakt fisk med alt tilbehør. Nam-nam!

Snarveier til himmelen

Det er interessant hvordan kappløpet om tv-seerne har gitt oss en generasjon reality-besatte unge med øye kun for sin egen potensielle eksponeringsmulighet på skjermen. En lang rekke programkonsepter med såkalte "vanlige mennesker" i uskjønn forening har gitt oss delikate menneskestudier helt inn i stua, og vi har likt det. Seermålinger viser at det ligger en drømmer i de fleste, og denne drømmeren liker å bekrefte sine egne drømmer ved å observere andre drømmere.

Men se, nå har endringens time kommet! Etter et drøyt tiår med reality i alle former og fasonger, har kjendisene fått fotfeste innenfor sjangeren. Noen spede forsøk på å bringe kjendiser inn i underholdningsbransjen fra tidligere har nå blitt avløst av en massiv bølge av "se-kjendiser-lager-mat"- og "se-kjendiser-streve-seg-gjennom-naturen"-programmer. Til og med NRK1 har gitt seg i kast med den moderne tids krav og serverer "se-falmete-idrettskjendiser-kjempe-om-å-heve-seg-til-fordums-prestasjonsnivå"-programmet Mesternes mester. Man blir jo nesten rørt av denne enorme viljen til å dekke befolkningens behov for å ta del i kjendislivet.

I skyggen av kjendisene går de unge håpefulle en hardere tid i møte. For dem som allerede har søkt og blitt forkastet til en rolle i Paradise Hotel, Idol eller ett av de andre kjendisbyggende havene av framtidsmuligheter, må det føles hardt å innse at man kan hende vil bli nødt til å finne en annen vei mot programlederjobber og kjendisstatus. Og mens man venter på å bli oppdaget av en talentspeider, modellagent eller en single fotballproff, slenger man seg kanskje på et studium ved universitetet - bare for å stagge det verste maset fra gammelfolket som ikke skjønner at det finnes snarveier til himmelen.

"En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener"

"En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener" skriver miljøpolitikeren og forfatteren Kjell Landmark fra Kristiansand i sin nye diktutgivelse.

Sitatet er en understreking av hva vi i miljøbevegelsen daglig kjenner på kroppen, nemlig folks følelse av avmakt. Hva hjelper det at lille jeg kildesorterer eller lar være å kjøre ungene til skolen, når naboen unner seg enda en tur til Thailand og nettopp har kjøpt hytte i Brasil?

Følelsen av mangel på rettferdig fordeling av byrdene i forhold til dem rundt seg og ønsket om å være en av mange og ikke en av de få, gjør at mange vegrer seg mot å legge om til et mer bærekraftig levesett. Når man ser seg rundt og leter, er det lettere å få øye på miljølikegyldighet enn miljøhensyn – nettopp fordi man uvegerlig søker etter bekreftelse på at miljølikegyldighet er den rådende tilstanden, og den kategorien man derfor kan ”gjemme seg bort i” og ikke bli stilt til ansvar for.

Med den overbevisning at ”flertallet alltid har rett”, vil man dessverre aldri få noen progresjon i verden. Konservatisme har aldri ført til framskritt.

Der mange går inn i en konservativ holdning til sitt levesett i redsel for å bli tvunget tilbake til steinalderlivsform, kunne de heller ha sluttet seg til den voksende gruppa av mennesker som driver teknologien framover for å gjøre livet behagelig BÅDE for mennesker og jordklode.

Det blir nesten som å spille sjakk. For å bevare kongen, må man gjøre noen trekk med brikkene, som der og da kan virke meningsløse. Målet er tydelig i det fjerne; man skal bevare denne viktigste brikken i spillet, samtidig som man underveis oppnår en del småseire ved å slå ut brikker som står i veien for ens mål. Problemet mange har i det virkelige liv, er at målet blir for fjernt – og kanskje også diffust. Vi skal bevare kloden. Hvordan gjør vi det? Og når kan vi si at vi har ”vunnet”?

Vi mennesker er sosiale dyr. Vi ønsker ikke å stå alene.
Skiller vi oss ut, tar vi et skritt tilbake og inn i den trygge flokken.

Trøsten for alle dem som ikke ønsker å stå alene, er at den kollektive bevisstheten i Norge (og i verden for øvrig) nå er økt så mye at man snart kan begynne å snakke om en flertallsmening på miljø. Derfor vil det ikke lenger gi mening for de hundretusener av nordmenn som sier at de alene ikke vil kunne utgjøre en forskjell.

Julehandel på klimakreditt

Ifølge Statistisk Sentralbyrå kommer gjennomsnittsnordmannen til å handle for kr 9477 i årets julemåned. Kjøpesentrene gnir seg i hendene og legger til rette for at ytterligere regnskapsprosenter skal legges til allerede optimistisk anslåtte budsjetter.

Under norske (unnskyld; selvfølgelig danskimporterte) juletrær kommer det i år, som i fjor, til å ligge klær produsert av barnehender i u-land, bøker som har bidratt til færre trær på kloden, vakre smykker av gull og diamanter som er utvunnet på tvers av lokalbefolkningen og naturens interesser i fattige land… Lista er lang.

Felles for alle gavene er at de er gitt i en tradisjon basert på at hengivenhet, kjærlighet og godhet skal materialiseres i gaver. Flere har forsøkt å gjøre seg til talsperson for å kjøpe fri et stykke regnskog, anskaffe en virtuell geit til inntekt for u-land, eller gi noen timer barnevakt til noen man er glad i. Gode initiativer til tross; kredittkortene går allikevel varme på kjøpesentrene. Det er mye som tyder på at de miljøvennlige og etisk korrekte gavene kommer i tillegg og ikke i stedet for andre mer tradisjonelle gaver.

I dagene før jul kulminerer også matvarekjøpet i en gigantisk topp. Ikke bare skal det kjøpes inn ribbe, pinnekjøtt, surkål og lutfisk i rikelige mengder til julas utvidede familiesamvær. Man må også ha litt ”håndgodt” i form av nøtter, marsipan, julekaker, sjokolade og annet småtteri strategisk plassert rundt i stuene og vokte seg vel for å gå tom i løpet av intense familiedager i romjula.

Denne helga var det Verdens kjøpefridag. Det gikk de fleste hus forbi. Riktignok er det bare en dråpe i det store kjøpehavet, da vi nok heller burde ha kjøpefritt samvær og kjøpefrie følelser enn bare en ussel kjøpefri dag i løpet av året. Hva om kjærlighet ikke skulle materialiseres i diamanter og avskårne roser – men flere klemmer? Hva om familiesamvær ikke skulle sentreres rundt næringsmiddelinntak – men bare med fokus på selve samværet, samtalen og fellesskapet? Det er ingen tvil om at vi må tenke annerledes for å bidra til at også våre etterkommere skal kunne tilbringe hyggelige julehøytider med familiesamvær – og kanskje til og med hvit jul.

Alternativet til alternativene måtte jo være å kjøpe ”klimakvoter” for juleforbruket sitt...

Er det snart noe skog igjen på Lørenskog?

Robsrudskogen er historie. Først tok CocaCola en diger jafs. Deretter spiste Posten seg innover i det som var igjen. I skrivende stund er Robsrud-området et trist syn, totalt rasert natur.

“Posten skal frem!” heter det. Men trengte man å tillate Posten å rive og slite i Lørenskog-sjela for det? Beboere både på Robsrud og ellers i kommunen har revet seg i håret og grått sine modige tårer over politikerne på rådhuset. I troen på at de skulle komme unna med det, har de etablerte partiene skaltet og valtet med velgerne, vel vitende om at velgernes hukommelse vanligvis er kort. (Ellers hadde det jo ikke vært mulig å servere det samme valgflesket ved hvert valg…)

I denne saken har imidlertid befolkningen stått steilt. Vi er ikke dumme her på Lørenskog. Vi kan ikke lures med skjønnmaling og trussel om tap av skatteinntekter og arbeidsplasser. Kommunen mangler tross alt ingen av delene.

Posten-saken er et premieeksempel på hvordan politikerne er i utakt med den befolkningene de er satt til å være talspersoner for.

Kvinner i Forsvaret

Jeg leste i avisa i forrige uke at kvinnelige rekrutter har problemer med å få militært utstyr som passer. Ille nok. Men det jeg virkelig mista pusten av, var at det stod å lese at man derimot allerede i flere år har kunnet tilby egne militære uniformer tilpasset gravide. (!!!)

Utrolig.
I mitt hode skjer det en gedigen kollisjon når ordet "gravid" settes i sammenheng med "militæret". Det er ille nok at mennesker rekrutterer seg til frivillig våpenhåndtering og opplæring i drap, om det ikke skal være slik at vår framtid rent bokstavelig skal stå på spill i grenseforsvarets tjeneste. Jeg blir kvalm.

Aldri mer Hiroshima

Den japanske byen Hiroshima ble kjent over hele verden da den 6. august 1945 så godt som ble utslettet fra kartet etter at USA slapp en atombombe over byen. Verden fikk hakeslepp. Dette var noe nytt, og et skremmende effektivt våpen. Våpenkappløpet var i gang.

På ett tidspunkt trodde man på at enighetene mellom USA og Sovjetunionen, den gryende åpenheten og viljen til samarbeid, skulle føre til at verdens atomvåpenlagre ble bygget ned og at atomtrusselen ikke lenger var til stede.

Nå ser man at i takt med at de største har pakket vekk bollen med kirsebær, så har mindre land tatt fram egne skåler med den hensikt å skaffe seg sine egne kirsebær. Atomvåpenlagrene har de seineste åra vært økende, og stadig flere land blir bekreftet å være i besittelse av kunnskap og materiale til å framstille det de måtte ønske av atombærende utstyr ment for avskrekking og eventuelt krigføring.

Verden over markeres 6. august med paroler som "vi må ikke glemme" og "aldri mer Hiroshima", og tusenvis av mennesker går i demonstrasjonstog og holder appeller til støtte for avskaffelsen av atomvåpen og for fred. Hjelper det?

Atomvåpen er et spill om makt. Makt er et spill mellom mennesker som ikke skyr noen midler.
Så lenge det finnes atomvåpen vil det være kamp om dem.

"Aldri mer Hiroshima" er mer enn en floskel framsatt av naive fredsaktivister. Det er en nødvendighet å huske. Uten historiekunnskap er vi maktesløse i kampen mot atomvåpen.

Heldagsskolen fullfører den komplette institusjonalisering av barna

Det hersker en unison enhet blant de røde og de blå om å innføre heldagsskolen i Norge. Tanken er at SFO-tida skal fylles med innhold og bli gratis, samt at tilstedeværelsen skal være obligatorisk og ikke lenger en funksjon av foreldrenes arbeidstid.

Som forelder til barn i norsk kommunalt skoleverk, er jeg umåtelig positiv til at SFO endres fra å være en overbetalt barneparkeringstjeneste blottet for meningsfylt innhold og uten utdannet personale, til å bli et verdifullt kunnskapstillegg og en meningsbærende oppholdstid utenom skoletida. Det snakkes om viktigheten av å kunne tilby barn leksehjelp, og jeg er hjertens enig. De foreldrene som ikke har egne ressurser som strekker til, bør kunne nyte godt av det offentliges tjenester på dette området. Men fra å være et flott tilbud som mange vil hilse velkommen, er det lang vei til det å være et obligatorisk "tilbud", som alle må ta del i.

Jeg er ikke så gammeldags at jeg mener at all pugging er god læring, men jeg er tydeligvis såpass utdatert at jeg mener lekselesing er en fin metode å lære barn ansvar, struktur, hukommelse og aktiv kunnskapstilegnelse. Mye av vitsen bak lekser faller bort dersom lekselesing skal bli en del av heldagsskolen. Alt snakket om å styrke forbindelsen mellom hjem og skole virker som floskler når man framelsker lekselesing på skolen på bekostning av hjemmearbeidet.

Ut fra uttalelser fra kunnskapsminister Djupedal å dømme, kan det se ut til at heldagsskolen bare er en naturlig konsekvens og logisk videreføring av at barnehagebarn ifølge SV har det bedre enn barn som ikke går i barnehage. En ytterligere institusjonalisering gjennom heldagsskolen er nødvendig fordi foreldrene ikke strekker til som kunnskapsbærere og -formidlere. Om det er de mentale evnene hos den jevne forelder det skorter på, eller om det er tidsklemma som strammer tøylene, vites ikke, men det offentlige skal altså nå skjære alle barn over samme lest og forme A4-barn fra barnehagen i 1-årsalderen til voksen alder.

Thorium vs. miljø

Mens verdens største atomreaktor lekker i Japan (Kashiwazaki), sitter norske politikere og diskuterer opprettelsen av thorium-reaktorer i Norge. I lys av misforstått miljøkamp, retter nå norske politikere sin interesse mot et radioaktivt stoff som Norge har verdens tredje største forekomst av, og peker på at thorium er det nye "vannkraft" innenfor energiutvikling.

Incentivet for å søke etter nytt energimateriale er naturligvis det globale fokuset på den kvelende akselerasjonen av CO2-utslipp som gjør at dagens fossile energi må erstattes av noe som ikke avgir CO2 til atmosfæren. Å ta i bruk thorium, som Norge har mye av, og opprette atomkraftverk, som ikke avgir CO2, er derfor en fristende tanke for både de folkevalgte og for deler av Finans-Norge.

Argumentasjonen for thoriums fremme her i Norge er at dette er et mindre radioaktivt stoff enn for eksempel uran, som i dag er det foretrukne basis for atomkraftproduksjon. Det hevdes at halveringstida er mindre, at thorium-reaktorer vil produsere mindre avfall enn dagens uran-reaktorer, og at sannsynligheten for ulykker er lav. Særlig det siste blir framholdt av tilhengerne av atomkraft som en stor fordel - og dermed også en kvalifisering til tittelen "miljøenergi".

Til tross for at en rekke framstående eksperter har støttet miljøbevegelsen i deres gjennomgående skepsis til thorium-utvikling, har politikerne fortsatt å snakke varmt om opprettelse av atomkraftverk i Norge. Et kronargument for på global basis å erstatte all fossil energiproduksjon med atomkraftproduksjon, er at det på kort sikt vil gi en drastisk (og for all del nødvendig!) reduksjon i det globale CO2-utslippet. På den andre side blir kortsiktighetens gevinst spist opp av den straffen som derigjennom vil bli tredd nedover hodene på våre etterkommere. Radioaktivt avfall finnes det ingen trylleformler for å få til å forsvinne, og etterdønningene av dagens paniske kortsiktighet vil dermed brennmerke framtidige generasjoners helse og levedyktighet.

Til tross for framveksten av tilsynelatende fristende snarveier, finnes det i bunn og grunn bare én eneste vei til vellykket nedbygging av CO2-utslipp globalt, og det er gjennom energieffektivisering av den energien vi allerede har, og overgang til fornybar energiproduksjon for den energien vi kommer til å få bruk for. Det er en kjennsgjerning som ikke har kommet surfende på den gryende klimaendringsbevisstheten, men som har eksistert så lenge at atomulykker i Japan ikke egentlig burde være tungen på vektskåla hva gjelder å gjøre seg opp en mening om atomkraftverk i Norge.

Miljøinformasjonsloven - en offentlig hemmelighet

Da Miljøinformasjonsloven ble vedtatt i Stortinget for fire år siden, var tanken at den skulle bane vei for at mannen i gata skulle kunne få ut miljøinfo fra virksomheter og offentlige organer i Norge.

Loven gir den norske forbrukeren en banebrytende rett til å kreve innsyn i hva en bedrift slipper ut av miljøskadelige stoffer, eller hvor mye svevestøv og støy en ny kommunal vei vil bringe med seg. Dessuten gir loven forbrukeren rett til å få informasjon om både produktenes innhold og produksjonsprosessene.

Dette er en ganske revolusjonerende seier både for forbrukeren og miljøet, og hadde flere organisasjoner, journalister og enkeltpersoner visst om loven og benyttet den, hadde man til sammen kunnet utøve et ganske sterkt opinionspress mot forurensende bedrifter, miljøskadelige produkter og offentlig korttenkthet.

Her er lovteksten: http://www.lovdata.no/all/hl-20030509-031.html

Fritak fra KRL-faget en menneskerett, sier internasjonal domstol

I takt med protestene fra foreldre som ikke ønsket kristen forkynnelse i norsk skole, har faget med de mange navn, deriblant "KRL", gjennomgått ulike hamskifter, men til ingen nytte. Faget er og blir et kristendomsfag, uansett navn og forsett, hevder sterke foreldrestemmer.
Og mens elever kunne reservere seg mot faget dengang det het "kristendom", og i stedet ha parallellundervisning i faget "livssyn", må dagens skoleelever delta på "kristendom-religion-livssyn"-timene enten foreldrene vil eller ei.

Spørsmålet om hvorvidt foreldre har rett til å kreve fritak fra KRL-undervisning for sine barn har versert i norsk og internasjonal rett i mange år. En gruppe foreldre gikk for ti år siden til sak mot den norske stat med krav om rett til fullt fritak fra KRL-undervisninga. De tapte i byretten, lagmannsretten og høyesterett. Da saken ble anket videre internasjonalt til FNs menneskerettighetskomité, fikk de medhold i 2004, og nå har også menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slått fast at mangel på rett til fritak fra slik undervisning strider imot menneskerettighetene. Domstolen kom til denne slutningen med knappest mulig flertall, 9 mot 8 stemmer, men det er like fullt en seier for foreldre som ikke ønsker at religionsundervisning skal foregå i skolen.

Gratulerer!

Vårt daglige brød - et spørsmål om livsstil

Vårt daglige brød er ikke lenger en 750 grams kneipp til kr 3,90 som vi rasker med oss i farta gjennom matbutikken. Stadig nye varianter av brød tilføres et allerede variert sortiment, og sammen med nykommere som sjukornsbrød, speltbrød og gresskarbrød følger det med redaksjonell omtale i matprogrammer på tv og i spaltene i aviser og ukeblader. Fedon Lindbergs harde utfall mot brød og potet på begynnelsen av 2000-tallet var i ferd med å slite over et tradisjonsrikt bånd mellom forbrukeren og brødet hans, og bransjen mobiliserte kraftig for å løfte fram brødet som trendy, sunt og spennende hverdagskost. I samme åndedrag brukte man uttrykk som at valg av brød er valg av livsstil. Nettopp dette har blitt stadfestet gjennom en stadig mer omfattende satsing på et segment av veldedighetsbrød og supporterbrød.

I mine lokale matforretninger kan man få kjøpt både VIF-brød, LSK-brød og Lørenskog-brød, dersom man ønsker å la sine fotballpreferenser få utløp på rullebåndet. Panda-brødet til WWF har i mange år ligget i brødhyllene som et tilbud til dem som ønsker å la sitt brødkjøp sponse bevaring av truede dyrearter. Miljøvernforbundet har sitt eget brødmerke. Redd Barna lanserer i disse dager "2010"-brødet, der 1 krone fra hvert brødkjøp går til å sørge for at 8 millioner barn lærer å lese innen år 2010.

Mens den norske forbruker tidligere sverget til den billige kneippen når brødvalget skulle gjøres, og kanskje i ekstreme tilfeller skeiet ut med en frøloff eller et pelsjegerbrød i ny og ne, kjøper dagens nordmann løfter om helse (speltbrød) og god samvittighet (2010-brødet) når de handler brød. At brødene har blitt mindre siden kneippens velmaktsdager, og at prisen har skutt i været (kr 25-30 for et brød i matbutikken er helt vanlig), har ikke stoppet forbrukeren fra å vise sin livsstil og sine preferanser gjennom matinnkjøpet.

Og fremdeles ligger kneippen der, unnselig, midt imellom trendy brødposeinnpakninger, og koster rundt en femmer. Smaken er den samme, men prestisjen har falt drastisk. I dag er det nærmest bare gamlehjem som kjøper inn den gamle folkefavoritten.