"En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener"

"En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener" skriver miljøpolitikeren og forfatteren Kjell Landmark fra Kristiansand i sin nye diktutgivelse.

Sitatet er en understreking av hva vi i miljøbevegelsen daglig kjenner på kroppen, nemlig folks følelse av avmakt. Hva hjelper det at lille jeg kildesorterer eller lar være å kjøre ungene til skolen, når naboen unner seg enda en tur til Thailand og nettopp har kjøpt hytte i Brasil?

Følelsen av mangel på rettferdig fordeling av byrdene i forhold til dem rundt seg og ønsket om å være en av mange og ikke en av de få, gjør at mange vegrer seg mot å legge om til et mer bærekraftig levesett. Når man ser seg rundt og leter, er det lettere å få øye på miljølikegyldighet enn miljøhensyn – nettopp fordi man uvegerlig søker etter bekreftelse på at miljølikegyldighet er den rådende tilstanden, og den kategorien man derfor kan ”gjemme seg bort i” og ikke bli stilt til ansvar for.

Med den overbevisning at ”flertallet alltid har rett”, vil man dessverre aldri få noen progresjon i verden. Konservatisme har aldri ført til framskritt.

Der mange går inn i en konservativ holdning til sitt levesett i redsel for å bli tvunget tilbake til steinalderlivsform, kunne de heller ha sluttet seg til den voksende gruppa av mennesker som driver teknologien framover for å gjøre livet behagelig BÅDE for mennesker og jordklode.

Det blir nesten som å spille sjakk. For å bevare kongen, må man gjøre noen trekk med brikkene, som der og da kan virke meningsløse. Målet er tydelig i det fjerne; man skal bevare denne viktigste brikken i spillet, samtidig som man underveis oppnår en del småseire ved å slå ut brikker som står i veien for ens mål. Problemet mange har i det virkelige liv, er at målet blir for fjernt – og kanskje også diffust. Vi skal bevare kloden. Hvordan gjør vi det? Og når kan vi si at vi har ”vunnet”?

Vi mennesker er sosiale dyr. Vi ønsker ikke å stå alene.
Skiller vi oss ut, tar vi et skritt tilbake og inn i den trygge flokken.

Trøsten for alle dem som ikke ønsker å stå alene, er at den kollektive bevisstheten i Norge (og i verden for øvrig) nå er økt så mye at man snart kan begynne å snakke om en flertallsmening på miljø. Derfor vil det ikke lenger gi mening for de hundretusener av nordmenn som sier at de alene ikke vil kunne utgjøre en forskjell.

Julehandel på klimakreditt

Ifølge Statistisk Sentralbyrå kommer gjennomsnittsnordmannen til å handle for kr 9477 i årets julemåned. Kjøpesentrene gnir seg i hendene og legger til rette for at ytterligere regnskapsprosenter skal legges til allerede optimistisk anslåtte budsjetter.

Under norske (unnskyld; selvfølgelig danskimporterte) juletrær kommer det i år, som i fjor, til å ligge klær produsert av barnehender i u-land, bøker som har bidratt til færre trær på kloden, vakre smykker av gull og diamanter som er utvunnet på tvers av lokalbefolkningen og naturens interesser i fattige land… Lista er lang.

Felles for alle gavene er at de er gitt i en tradisjon basert på at hengivenhet, kjærlighet og godhet skal materialiseres i gaver. Flere har forsøkt å gjøre seg til talsperson for å kjøpe fri et stykke regnskog, anskaffe en virtuell geit til inntekt for u-land, eller gi noen timer barnevakt til noen man er glad i. Gode initiativer til tross; kredittkortene går allikevel varme på kjøpesentrene. Det er mye som tyder på at de miljøvennlige og etisk korrekte gavene kommer i tillegg og ikke i stedet for andre mer tradisjonelle gaver.

I dagene før jul kulminerer også matvarekjøpet i en gigantisk topp. Ikke bare skal det kjøpes inn ribbe, pinnekjøtt, surkål og lutfisk i rikelige mengder til julas utvidede familiesamvær. Man må også ha litt ”håndgodt” i form av nøtter, marsipan, julekaker, sjokolade og annet småtteri strategisk plassert rundt i stuene og vokte seg vel for å gå tom i løpet av intense familiedager i romjula.

Denne helga var det Verdens kjøpefridag. Det gikk de fleste hus forbi. Riktignok er det bare en dråpe i det store kjøpehavet, da vi nok heller burde ha kjøpefritt samvær og kjøpefrie følelser enn bare en ussel kjøpefri dag i løpet av året. Hva om kjærlighet ikke skulle materialiseres i diamanter og avskårne roser – men flere klemmer? Hva om familiesamvær ikke skulle sentreres rundt næringsmiddelinntak – men bare med fokus på selve samværet, samtalen og fellesskapet? Det er ingen tvil om at vi må tenke annerledes for å bidra til at også våre etterkommere skal kunne tilbringe hyggelige julehøytider med familiesamvær – og kanskje til og med hvit jul.

Alternativet til alternativene måtte jo være å kjøpe ”klimakvoter” for juleforbruket sitt...

Er det snart noe skog igjen på Lørenskog?

Robsrudskogen er historie. Først tok CocaCola en diger jafs. Deretter spiste Posten seg innover i det som var igjen. I skrivende stund er Robsrud-området et trist syn, totalt rasert natur.

“Posten skal frem!” heter det. Men trengte man å tillate Posten å rive og slite i Lørenskog-sjela for det? Beboere både på Robsrud og ellers i kommunen har revet seg i håret og grått sine modige tårer over politikerne på rådhuset. I troen på at de skulle komme unna med det, har de etablerte partiene skaltet og valtet med velgerne, vel vitende om at velgernes hukommelse vanligvis er kort. (Ellers hadde det jo ikke vært mulig å servere det samme valgflesket ved hvert valg…)

I denne saken har imidlertid befolkningen stått steilt. Vi er ikke dumme her på Lørenskog. Vi kan ikke lures med skjønnmaling og trussel om tap av skatteinntekter og arbeidsplasser. Kommunen mangler tross alt ingen av delene.

Posten-saken er et premieeksempel på hvordan politikerne er i utakt med den befolkningene de er satt til å være talspersoner for.

Kvinner i Forsvaret

Jeg leste i avisa i forrige uke at kvinnelige rekrutter har problemer med å få militært utstyr som passer. Ille nok. Men det jeg virkelig mista pusten av, var at det stod å lese at man derimot allerede i flere år har kunnet tilby egne militære uniformer tilpasset gravide. (!!!)

Utrolig.
I mitt hode skjer det en gedigen kollisjon når ordet "gravid" settes i sammenheng med "militæret". Det er ille nok at mennesker rekrutterer seg til frivillig våpenhåndtering og opplæring i drap, om det ikke skal være slik at vår framtid rent bokstavelig skal stå på spill i grenseforsvarets tjeneste. Jeg blir kvalm.

Aldri mer Hiroshima

Den japanske byen Hiroshima ble kjent over hele verden da den 6. august 1945 så godt som ble utslettet fra kartet etter at USA slapp en atombombe over byen. Verden fikk hakeslepp. Dette var noe nytt, og et skremmende effektivt våpen. Våpenkappløpet var i gang.

På ett tidspunkt trodde man på at enighetene mellom USA og Sovjetunionen, den gryende åpenheten og viljen til samarbeid, skulle føre til at verdens atomvåpenlagre ble bygget ned og at atomtrusselen ikke lenger var til stede.

Nå ser man at i takt med at de største har pakket vekk bollen med kirsebær, så har mindre land tatt fram egne skåler med den hensikt å skaffe seg sine egne kirsebær. Atomvåpenlagrene har de seineste åra vært økende, og stadig flere land blir bekreftet å være i besittelse av kunnskap og materiale til å framstille det de måtte ønske av atombærende utstyr ment for avskrekking og eventuelt krigføring.

Verden over markeres 6. august med paroler som "vi må ikke glemme" og "aldri mer Hiroshima", og tusenvis av mennesker går i demonstrasjonstog og holder appeller til støtte for avskaffelsen av atomvåpen og for fred. Hjelper det?

Atomvåpen er et spill om makt. Makt er et spill mellom mennesker som ikke skyr noen midler.
Så lenge det finnes atomvåpen vil det være kamp om dem.

"Aldri mer Hiroshima" er mer enn en floskel framsatt av naive fredsaktivister. Det er en nødvendighet å huske. Uten historiekunnskap er vi maktesløse i kampen mot atomvåpen.

Heldagsskolen fullfører den komplette institusjonalisering av barna

Det hersker en unison enhet blant de røde og de blå om å innføre heldagsskolen i Norge. Tanken er at SFO-tida skal fylles med innhold og bli gratis, samt at tilstedeværelsen skal være obligatorisk og ikke lenger en funksjon av foreldrenes arbeidstid.

Som forelder til barn i norsk kommunalt skoleverk, er jeg umåtelig positiv til at SFO endres fra å være en overbetalt barneparkeringstjeneste blottet for meningsfylt innhold og uten utdannet personale, til å bli et verdifullt kunnskapstillegg og en meningsbærende oppholdstid utenom skoletida. Det snakkes om viktigheten av å kunne tilby barn leksehjelp, og jeg er hjertens enig. De foreldrene som ikke har egne ressurser som strekker til, bør kunne nyte godt av det offentliges tjenester på dette området. Men fra å være et flott tilbud som mange vil hilse velkommen, er det lang vei til det å være et obligatorisk "tilbud", som alle må ta del i.

Jeg er ikke så gammeldags at jeg mener at all pugging er god læring, men jeg er tydeligvis såpass utdatert at jeg mener lekselesing er en fin metode å lære barn ansvar, struktur, hukommelse og aktiv kunnskapstilegnelse. Mye av vitsen bak lekser faller bort dersom lekselesing skal bli en del av heldagsskolen. Alt snakket om å styrke forbindelsen mellom hjem og skole virker som floskler når man framelsker lekselesing på skolen på bekostning av hjemmearbeidet.

Ut fra uttalelser fra kunnskapsminister Djupedal å dømme, kan det se ut til at heldagsskolen bare er en naturlig konsekvens og logisk videreføring av at barnehagebarn ifølge SV har det bedre enn barn som ikke går i barnehage. En ytterligere institusjonalisering gjennom heldagsskolen er nødvendig fordi foreldrene ikke strekker til som kunnskapsbærere og -formidlere. Om det er de mentale evnene hos den jevne forelder det skorter på, eller om det er tidsklemma som strammer tøylene, vites ikke, men det offentlige skal altså nå skjære alle barn over samme lest og forme A4-barn fra barnehagen i 1-årsalderen til voksen alder.

Thorium vs. miljø

Mens verdens største atomreaktor lekker i Japan (Kashiwazaki), sitter norske politikere og diskuterer opprettelsen av thorium-reaktorer i Norge. I lys av misforstått miljøkamp, retter nå norske politikere sin interesse mot et radioaktivt stoff som Norge har verdens tredje største forekomst av, og peker på at thorium er det nye "vannkraft" innenfor energiutvikling.

Incentivet for å søke etter nytt energimateriale er naturligvis det globale fokuset på den kvelende akselerasjonen av CO2-utslipp som gjør at dagens fossile energi må erstattes av noe som ikke avgir CO2 til atmosfæren. Å ta i bruk thorium, som Norge har mye av, og opprette atomkraftverk, som ikke avgir CO2, er derfor en fristende tanke for både de folkevalgte og for deler av Finans-Norge.

Argumentasjonen for thoriums fremme her i Norge er at dette er et mindre radioaktivt stoff enn for eksempel uran, som i dag er det foretrukne basis for atomkraftproduksjon. Det hevdes at halveringstida er mindre, at thorium-reaktorer vil produsere mindre avfall enn dagens uran-reaktorer, og at sannsynligheten for ulykker er lav. Særlig det siste blir framholdt av tilhengerne av atomkraft som en stor fordel - og dermed også en kvalifisering til tittelen "miljøenergi".

Til tross for at en rekke framstående eksperter har støttet miljøbevegelsen i deres gjennomgående skepsis til thorium-utvikling, har politikerne fortsatt å snakke varmt om opprettelse av atomkraftverk i Norge. Et kronargument for på global basis å erstatte all fossil energiproduksjon med atomkraftproduksjon, er at det på kort sikt vil gi en drastisk (og for all del nødvendig!) reduksjon i det globale CO2-utslippet. På den andre side blir kortsiktighetens gevinst spist opp av den straffen som derigjennom vil bli tredd nedover hodene på våre etterkommere. Radioaktivt avfall finnes det ingen trylleformler for å få til å forsvinne, og etterdønningene av dagens paniske kortsiktighet vil dermed brennmerke framtidige generasjoners helse og levedyktighet.

Til tross for framveksten av tilsynelatende fristende snarveier, finnes det i bunn og grunn bare én eneste vei til vellykket nedbygging av CO2-utslipp globalt, og det er gjennom energieffektivisering av den energien vi allerede har, og overgang til fornybar energiproduksjon for den energien vi kommer til å få bruk for. Det er en kjennsgjerning som ikke har kommet surfende på den gryende klimaendringsbevisstheten, men som har eksistert så lenge at atomulykker i Japan ikke egentlig burde være tungen på vektskåla hva gjelder å gjøre seg opp en mening om atomkraftverk i Norge.

Miljøinformasjonsloven - en offentlig hemmelighet

Da Miljøinformasjonsloven ble vedtatt i Stortinget for fire år siden, var tanken at den skulle bane vei for at mannen i gata skulle kunne få ut miljøinfo fra virksomheter og offentlige organer i Norge.

Loven gir den norske forbrukeren en banebrytende rett til å kreve innsyn i hva en bedrift slipper ut av miljøskadelige stoffer, eller hvor mye svevestøv og støy en ny kommunal vei vil bringe med seg. Dessuten gir loven forbrukeren rett til å få informasjon om både produktenes innhold og produksjonsprosessene.

Dette er en ganske revolusjonerende seier både for forbrukeren og miljøet, og hadde flere organisasjoner, journalister og enkeltpersoner visst om loven og benyttet den, hadde man til sammen kunnet utøve et ganske sterkt opinionspress mot forurensende bedrifter, miljøskadelige produkter og offentlig korttenkthet.

Her er lovteksten: http://www.lovdata.no/all/hl-20030509-031.html

Fritak fra KRL-faget en menneskerett, sier internasjonal domstol

I takt med protestene fra foreldre som ikke ønsket kristen forkynnelse i norsk skole, har faget med de mange navn, deriblant "KRL", gjennomgått ulike hamskifter, men til ingen nytte. Faget er og blir et kristendomsfag, uansett navn og forsett, hevder sterke foreldrestemmer.
Og mens elever kunne reservere seg mot faget dengang det het "kristendom", og i stedet ha parallellundervisning i faget "livssyn", må dagens skoleelever delta på "kristendom-religion-livssyn"-timene enten foreldrene vil eller ei.

Spørsmålet om hvorvidt foreldre har rett til å kreve fritak fra KRL-undervisning for sine barn har versert i norsk og internasjonal rett i mange år. En gruppe foreldre gikk for ti år siden til sak mot den norske stat med krav om rett til fullt fritak fra KRL-undervisninga. De tapte i byretten, lagmannsretten og høyesterett. Da saken ble anket videre internasjonalt til FNs menneskerettighetskomité, fikk de medhold i 2004, og nå har også menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slått fast at mangel på rett til fritak fra slik undervisning strider imot menneskerettighetene. Domstolen kom til denne slutningen med knappest mulig flertall, 9 mot 8 stemmer, men det er like fullt en seier for foreldre som ikke ønsker at religionsundervisning skal foregå i skolen.

Gratulerer!

Vårt daglige brød - et spørsmål om livsstil

Vårt daglige brød er ikke lenger en 750 grams kneipp til kr 3,90 som vi rasker med oss i farta gjennom matbutikken. Stadig nye varianter av brød tilføres et allerede variert sortiment, og sammen med nykommere som sjukornsbrød, speltbrød og gresskarbrød følger det med redaksjonell omtale i matprogrammer på tv og i spaltene i aviser og ukeblader. Fedon Lindbergs harde utfall mot brød og potet på begynnelsen av 2000-tallet var i ferd med å slite over et tradisjonsrikt bånd mellom forbrukeren og brødet hans, og bransjen mobiliserte kraftig for å løfte fram brødet som trendy, sunt og spennende hverdagskost. I samme åndedrag brukte man uttrykk som at valg av brød er valg av livsstil. Nettopp dette har blitt stadfestet gjennom en stadig mer omfattende satsing på et segment av veldedighetsbrød og supporterbrød.

I mine lokale matforretninger kan man få kjøpt både VIF-brød, LSK-brød og Lørenskog-brød, dersom man ønsker å la sine fotballpreferenser få utløp på rullebåndet. Panda-brødet til WWF har i mange år ligget i brødhyllene som et tilbud til dem som ønsker å la sitt brødkjøp sponse bevaring av truede dyrearter. Miljøvernforbundet har sitt eget brødmerke. Redd Barna lanserer i disse dager "2010"-brødet, der 1 krone fra hvert brødkjøp går til å sørge for at 8 millioner barn lærer å lese innen år 2010.

Mens den norske forbruker tidligere sverget til den billige kneippen når brødvalget skulle gjøres, og kanskje i ekstreme tilfeller skeiet ut med en frøloff eller et pelsjegerbrød i ny og ne, kjøper dagens nordmann løfter om helse (speltbrød) og god samvittighet (2010-brødet) når de handler brød. At brødene har blitt mindre siden kneippens velmaktsdager, og at prisen har skutt i været (kr 25-30 for et brød i matbutikken er helt vanlig), har ikke stoppet forbrukeren fra å vise sin livsstil og sine preferanser gjennom matinnkjøpet.

Og fremdeles ligger kneippen der, unnselig, midt imellom trendy brødposeinnpakninger, og koster rundt en femmer. Smaken er den samme, men prestisjen har falt drastisk. I dag er det nærmest bare gamlehjem som kjøper inn den gamle folkefavoritten.

Klimaløftet

Det regner på Østlandet - i bøtter og spann. Det har regna i flere dager nå. Det er som forventa, ifølge Siri Kalvig & co i HIMMEL OG HAV-kampanjen. Ikke sånn å forstå at det er normalt, men det er på alle måter velfortjent. Dette er nemlig menneskeskapt regn.

I går (31.05.07) var HIMMEL OG HAV-kampanjens foredragsholdere på Lørenskog. Meteorolog Siri Kalvig og klimaforsker Cecilie Mauritzen fortalte 150 mennesker på vegne av Miljøverndepartementet om Klimaløftet og illevarslende klimaendringer.

Foredragsturneen er ment å gi et løft for klimaet, i den forstand at man peker på mulige innsatsområder for å begrense skadene menneskenes gassutslipp gjør på himmel og hav. Men foredragsturneen skal også spore enkeltmennesket til innsats, ved at tilhørerne skal gå hjem og avgi et klimaløfte til seg sjøl om å gjøre de små tingene annerledes, - de som kan utgjøre en forskjell for menneskeheten.

Fordi vi kjører store bensinslukende biler, ustanselig reiser på ferieturer med fly, ikke slukker lyset i rom vi ikke er i, og varmer opp husene våre til sommertemperaturer året igjennom, er vi alle medskyldige i at jorda er i ferd med å få alvorlig feber. I istida var middeltemperaturen 4-5 grader kaldere enn i dag. Om 100 år vil middeltemperaturen være opptil 6 grader varmere enn i dag dersom dagens utvikling fortsetter uforstyrra. Vi kan bare tenke oss konsekvensene.

HIMMEL OG HAV-kampanjen bruker mye tid på å visualisere været og menneskeliggjøre tallene som klimaforskerne sitter på. Ola og Kari på tilhørerbenken får forståelig informasjon med personlig tilsnitt, og kampanjen må derfor sies å nå sitt mål om å opplyse befolkningen på en folkelig måte. Derimot kan man spørre seg i hvilken grad man når fram til bredden i befolkningen, - for ikke å si til dem som sitter på besluttende myndighet i bedrifter som lar lyset stå på døgnet rundt og sender sine ansatte på flyturer flere ganger i året. I salen på Lørenskog så det ut til å være flest pensjonister, som om man får lov å tenke kynisk, ikke vil ha noen effekt på innsatsen for klima i dette århundret.

Viljen til innsats hos den norske befolkningen synes å være god, men så spørs det om de nødvendige tiltakene på hjemmebane blir av varig karakter, eller om dette bare blir et trendy blaff i folks hverdag. Vi er godt vant i dette landet, og klimatruslene virker fjerne. Riktignok opplever vi nå plutselig mer voldsomt vær enn tidligere, men vi er da oppflaska med at "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær"! Magasinet Newsweek underbygger i en utgave i april nordmenns laidback-holdning med at Norge sannsynligvis vil være det landet som best vil klare å tilpasse seg klimaendringene i tiårene som vil komme.

Norge trenger i høyeste grad en krystallklar lederskikkelse til å forestå det nasjonale klimaløftet på vegne av planeten. Hittil har det ikke manglet på gode intensjoner, men så lenge det ikke foreligger noen klar linje fra regjeringshold, når ikke de gode forsettene helt fram til mottaker. Å snu den norske folksjela på så mange områder som vil være nødvendig, krever tross alt en enorm innsats av vedvarende karakter. Foreløpig ser altfor mange på fokuset på klimaendringer som kun en forbigående trend. Folk er mistenksomme; hvorfor har ingen nevnt dette før? Som "gammel" miljøverner kan man jo bare trekke oppgitt på smilebåndet...

Oslo-kloakken ljuger ikke

Basert på prøver fra Oslo-kloakken er man i stand til å anslå hovedstadens kokainforbruk til 8000 daglige brukerdoser. Det innebærer at Oslos befolkning sniffer vekk mellom 300 og 400 millioner kroner på 350 kg kokain i løpet av ett år, forteller Norsk institutt for vannforskning (Niva).

Trendforskere peker på at den økte bruken av kokain som sosialt tilbehør må sees i sammenheng med oppblomstringen av Facebook på den ene sida, og den sterke flyten av overskuddspenger på den andre sida. Nettverksbygging er blitt den store trendhobbyen også blant "vanlige folk", etter at de unge, rike og vellykkede har ledet an i noen år.

I et stadig mer jappete samfunn av wannabees og nyrike, pappajenter og mammagutter, er ikke penger noe hinder, men snarere en helt klar forutsetning for å skille klinten fra hveten. Det svis av flerfoldige lapper på godt drikke og nesefyll i Oslos uteliv. Botox og silikon finner stadig yngre arenaer, og unge jenter som ønsker å bli noe her i livet, går heller på nattklubb på vestkanten for å oppvartes og sole seg i glansen av stinne lommebøker enn å lese til juridisk eksamen.

Kloakken ljuger ikke. Kan vi bruke denne informasjonen til å åpne noen øyne? Kokain og silikon er bare to små virkemidler for å nå det målet flere og flere barn og ungdom synes å ha som essensen for sin tilværelse: Å bli rik og berømt og mingle med "de rette" personene. Siden særlig de visuelle mediene er flinke til å støtte opp om slike tvangstanker i form av sine mange vinner-kåringsprogrammer og D-kjendisreportasjer, er det behov for en motvekt for å trekke fram og dyrke verdier av mer ikkemateriell art som en balanse til det overdrevne fokuset på at penger + status = lykke. Ingenting tyder på at Hollywood-drømmen falmer dersom folks hang til kjendiseri og pengeelitisme stadig får ny næring overalt i samfunnet.

Multinasjonale selskaper kjøper seg forbruker-godvilje

I en verden som ser vekst som eneste mål på suksess, der all industri etterstreber internasjonalitet og tilnærmet markedsmonopol, settes forbrukerens mulighet til å gjøre etiske innkjøp konstant på prøve.

Flere multinasjonale selskaper har et fortjent dårlig rykte etter å ha satt sine negative spor innenfor kategorier som giftutslipp, industrielt husdyrhold, testing på dyr, barnearbeid, arbeiderrettigheter og behandling av lokalbefolkningen. Multinasjonale giganter som ExxonMobil, Nestlé, Dupont og Pfizer har det til felles at de har vært i fokus for tvilsomme bedriftsrutiner innenfor ett eller flere områder, og de gjemmer sitt ofte boikottbefengte navn bak andre mer vellydende selskaper, som de har eierinteresser i.

Ett eksempel er næringsmiddelselskapet Nestlé, som i flere tiår har vært boikottet over hele verden særlig for sin aggressive markedsføring av morsmelkerstatning overfor fattige mødre. Indirekte er selskapet kreditert for dødsfall som følge av at disse mødrene slutter å amme sine barn og heller blander morsmelkerstatning med stedets skitne vann til barnet, hvorpå det ofte får livstruende eller dødelig magetrøbbel. Mange som av den grunn unngår all mat hvor det står Nestlé trykket på emballasjen, handler for eksempel hudpleieprodukter hos den velrenommerte kjeden Body Shop, som har profilert seg på sitt samfunnsengasjement, sin anti-dyreforsøk-holdning og sine naturlige ingredienser i kroppsprodukter.

For hvordan skal man kunne vite at Nestlé har eierinteresser i Body Shop? Nei, det vet man jo ikke - hvis man ikke følger med på oppkjøpsbørsen, der det framkommer at Nestlé eier 26 % av aksjene i sminkeselskapet L'Oréal, som igjen nylig kjøpte Body Shop-kjeden.

Så er spørsmålet: Skal den etiske forbruker, som også ønsker å være miljømessig ansvarlig, slutte å kjøpe sin hudkrem hos anti-dyretesteren BodyShop, på grunn av Nestlé-spøkelset og fordi L'Oréal tester på dyr, og i stedet gå over til å kjøpe hudkrem hos et annet selskap, som i seg sjøl ikke har samme gode rykte? Og hvordan kan man vite at et annet selskap ikke også har svin på skogen og skjulte eierskap?

Dessverre er det å være en etisk forbruker i 2007 en særdeles tid- og ressurskrevende affære, viser det seg.

Artenes opprinnelse, artenes forsvinnelse

Det var det store miljøåret 1989. Jeg gikk på ungdomsskolen og fikk høre at flerfoldige fotballbaner med regnskog forsvant hver dag, hvert minutt, hvert sekund fra jordas overflate. Uerstattelige arter av dyr og planter ble utryddet sammen med skogen, og menneskets medisinske framskritt stod på spill.

Så kom det glade nittitallet, og regnskogene ble plutselig ikke så interessante lenger.

Men noen ganger i året hører vi fremdeles om regnskoger og artsmangfold. Det er blant annet når FN markerer den internasjonale dagen for biomangfold hvert år den 22.mai. Årets markering legger vekt på at det årlig utryddes opptil 55 000 arter av planter og dyr fra jordas overflate. Utryddelsestakten sammenliknes med den vi kjenner fra dinosaurenes tid.

Mens vi i 1989 skyldte på innfødte i Amazonas for å drive med regnskogsutslettende svibruk av jordsmonnet, må vi nå gå inn i oss sjøl og erkjenne at vi ikke er så uskyldige som vi liker å tro. Artene som forsvinner, er de som er mest ømfindtlige overfor temperatursvingninger og miljøendringer. Når vi nå vet at menneskeskapte klimaendringer er en realitet, skjønner vi også at menneskene har endret livsgrunnlaget på jorda, slik at tidligere tiders livskraftige arter ikke lenger finner livsrom på planeten. I tillegg er vi flinke til å anlegge veier og sette opp boliger og bygg der hvor utrydningstruede blomster og insekter finner sitt tilholdssted.

Dersom årets miljøbølge viser seg å være en langvarig og inngripende erkjennelse av behovet for å legge om driften av jordkloden, og de 20 prosent på jorda som utnytter 80 prosent av ressursene tar til seg alvoret, ser vi fram mot nye årlige markeringer av biomangfold der FNs prognoser er mindre negative. Ironien ligger i at ikke før vi så vidt har begynt å forske på artenes opprinnelse, så er vi vitner til artenes forsvinnelse.

Kan noen eie genene våre?

Helt siden før det mellomstatlige Human Genome Project ble initiert på 1980-tallet har interessen for eierrettighetene til levende arvemateriale vært stor og omstridt. Prosjektet ble satt i gang med det for øyet å kartlegge menneskets genmateriale. Omtrent samtidig kastet private aktører seg på kartleggingsbølgen, og i kjølvannet av at forskningsresultatene begynte å strømme på, kom det også tusenvis av patentsøknader på genmateriale.

Debatten har i alle disse årene gått varm rundt rettighetene til menneskets arvestoff. Skal private aktører kunne ta patent på deler av menneskets arvestoff? Etiske, juridiske og sosiale problemstillinger er reist på bakgrunn av menneskenes økte viten omkring eget arvemateriale og bruken av kunnskapen til å informere om dødsrisiko, til å velge liv eller død for fostre, til å lage vaksiner. Man har pekt på at private aktører mest sannsynlig vil utelukke de fattigste fra teknologiske medisinske nyvinninger basert på genviten, ved at de priser sine monopoliserte tjenester høyt. Man har også satt fingeren på den økte faren for et informasjonssamfunn som sorterer mennesker etter kvaliteten på arvematerialet.

Akkurat som det naive mennesket i forrige århundre trodde at ingen kunne finne på å påberope seg eierskap over vannet, møter man nå stor naivitet i forhold til (mis)bruken av menneskets genmateriale i framtida. For de fleste fortoner det seg som en besynderlig og sågar utenkelig tanke at private firmaer skulle kunne "oppdage" og patentere noe som tilhører andre, og som burde komme fellesskapet til gode.

Man trekker uvegerlig parallellen til diskusjonen omkring hvem som "oppdaget" Amerika. Det strides omkring hvorvidt det var vår egen villfarne viking Leiv Eiriksson eller den privatfinansierte Christoffer Columbus som skal gis den store æren og "patentet" på Amerika, når kontinentet vitterlig var befolket av mennesker som forvaltet landområdene lenge før noen kom og "oppdaget" dem...

Ressurser på avveie

Bruk-og-kast-mentaliteten har nylig fått sitt sanne ansikt belyst i mediene gjennom vårens opprydningsaksjoner i de tusen hjem. Tonnevis av flott tøy finner daglig veien til Fretex sine innsamlingskasser, og like mange tonn finner nok veien inn i skap og skuffer fra de mange klesbutikkenes bugnende utvalg av tilbud og moter.

Daglig bombarderes postkassene av reklame og tilbud fra lokale butikkjeder. Å merke postkassa med "reklame - nei, takk" begrenser bare flommen til de 3-4 bilagene som følger med hver abonnementsavis. Flatskjermer, mobiltelefoner, sportsutstyr og grillmat fallbys forbrukere med velfylte lommebøker og kjøpelyst.

Behov er ikke noe mål på om det vil bli foretatt et kjøp i nær framtid. Forbrukerundersøkelser blir benyttet som en av mange fundamenter for å lokke fram lommeboka ved hjelp av kampanjer og tilbud. Butikkjedene skreddersyr tilbudene etter trender og motebølger, og forbrukerne surfer villig på bølgen.

Nylig kom det fram at mange som gikk til innkjøp av en trendy SUV i 2006 nå har tatt kontakt med bilforretningen de kjøpte fra for å høre om de kan få bytte den inn i en mer miljøvennlig bil. Fjorårets SUV-trend er avløst av årets miljøbil-trend. Bruk-og-kast har nå også nådd bilbransjen.

Vold som middel for å nå målet

En helt vanlig dag med tv-nyheter formidler glade mennesker i Midtøsten som feirer valgseier for sin kandidat med å skyte i lufta med AG3-geværer. Baksida av disse "gladscenene" er at folk dør av ammunisjonen som på ett eller annet tidspunkt i henhold til alle naturlover må komme ned og treffe noe(n) på bakken.

Et annet nyhetsinnslag viser ungdommer i franske eller danske boligstrøk som tenner på biler og søppelkasser og kaster hjemmelagde bomber mot politiet i demokratiets navn. At folk kommer til skade og at skadeverk for millioner skjer i kjølvannet av de "demokratiske" handlingene, er av underordnet betydning. Målet helliger middelet.

Et spørsmål som grublere i lang tid har befattet seg med, er hvorvidt all vold må sies å være av det negative slaget, eller om vold kan deles i en rettmessig og en urettmessig del.

Er det riktig å bruke vold eller våpen for å frigjøre en befolkning fra undertrykkere? Er det riktig å bruke vold eller våpen i offensiv beskyttelse for å verne seg mot en (kanskje innbilt) fiende?

Mens det rapporteres om forulempede ungdommer som beskytter sine revir mot politikernes inngripen og politiets håndhevelse, rettes lite fokus mot bruken av vold som rettferdiggjort middel for å nå målet. Volden blir demokratisert og ufarliggjort i en david-mot-goliat-setting der politiet/samfunnet er den store stygge overmakta som bedriver overgrep mot sine undersåtter og som man må stå opp mot.

I samme grad som vi "forstår" IRAs bombing og palestinske utfall mot Israel, aksepterer vi at befolkningen benytter våpen og vold mot ordensmakten der den representerer et samfunn som ikke er politisk på linje med det subjektivt ideelle i våre hoder. Kan vi tillate oss å være subjektive når det gjelder vold og våpenbruk?

Økoturisme i fokus

Året 2002 var FNs økoturismeår. Dette året begynte man å sette større fokus på begrensning og rettledning til reiselivsbransjen i forbindelse med turisme knytte til nasjonalparker og vernede områder. Quebec-deklarasjonen og FNs prinsipper for økoturisme ble nedskrevet, og ett av punktene der er at økoturisme alltid skal sørge for å påvirke natur, kultur og miljø minst mulig.

Oslo er 14.-16.mai vertskap for Global Økoturismekonferanse. Konferansen er et ledd i arbeidet med å utvide og samordne fellesskapet av reiselivsbedrifter og nettverk som ønsker å drive et tilbud i pakt med natur og lokalmiljø, og var ventet å samle deltakere fra opptil 50 land.

Det er gledelig at det settes fokus på turisme i pakt med det bestående, all den tid moderne reiseliv har vært kjennetegnet av storstilt overforbruk av enkelte populære reisemål. Prangende hoteller tilpasset vestens krav til feriekomfort har blitt reist i raskt tempo rundt kvite strender, i pittoreske småbyer, ved tidligere tiders byggunderverker og i tilknytning til sårbar flora og fauna.

Mens dagens voksengenerasjon og besteforeldregenerasjon, som dro i gang den globale masseturismen gjennom chartertrafikk til Syden og stadig mer utvidet flytilbud, fremdeles vil være talsmenn for turisme uten ansvarlighet, vil den oppvoksende generasjon med blant annet FNs hjelp være talspersoner for økoturisme.

Kulturers, naturens og lokalmiljøers sårbarhet er kommet til uttrykk gjennom økt bevisstgjøring, både i skoleverket og gjennom de etter hvert så mange tv-kanalene som tilbyr dokumentar-innblikk i truede miljøer. Tanken om ikke å "skite i eget reir" har fått ny betydning, etter hvert som reiret ikke lenger bare er ens egen by eller eget land, men hele jordkloden. Bevisstgjøring, ansvarliggjøring og informasjon har satt fingeren på et stadig viktigere poeng, nemlig det å se helheten og handle ut fra tanken om sommerfugleffekten.

E-stoffer til besvær

En forskningsrapport som er på trappene fra britiske forskere* viser at seks tillatte fargestoffer i mat og godteri er skadelige for barn. Men allerede for sju år siden ble det konkludert at det var en sammenheng mellom flere tilsetningsstoffer (e-stoffer) og utviklingen av atferdsproblemer som konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og voldsomme raseriutbrudd, samt allergiske reaksjoner. Forskerne pekte på at tilsetningsstoffene ikke bare hadde en forsterkende negativ effekt på barn med problematferd, men at også barn uten slike atferdsavvik ville bli påvirket i negativ retning.

Mens foreldre i EU nå får beskjed av det britiske forskermiljøet om å holde barna sine unna mat og godteri tilsatt fargestoffene E102 (tartrazin), E104 (kinolingult), E110 (paraoransje), E122 (azorubin), E124 (nykockin) og E129 (allurarød), forholder politikerne seg som vanlig i ro. Stoffene er fremdeles tillatt, og næringsmiddelindustrien varsler ingen reaksjoner i forhold til de forskningsresultatene som har kommet fram de siste sju åra.

Vi vet også fra egen forskning her til lands at lovlige næringsmidler på det norske markedet påvirker menneskekroppen, og da særlig barn, i negativ forstand. Like fullt er de tillatte. For noen år siden ble det såkalte "matsminkedirektivet" fra EU banket igjennom i Norge, som følge av et politisk miljø lite villig til å bruke vetoretten nedfelt i EØS-avtalen. E-stoffer som av norske forskere ble merket som mulig kreftfremkallende og helsefarlige for nordmenn, måtte dermed tillates fordi EU-landene hadde høyere statlige maksimumsgrenser for inntak av de samme stoffene for sine borgere.

Siden den gang har det vært fokus på kunstige tilsetningsstoffer i mat versus økologisk mat, og forbrukerne har fått øynene opp for alternativene til e-stoffene man er usikre på. Informasjonsflyten til forbrukerne når det gjelder bruken av ulike tvilsomme tilsetningsstoffer i mat, har et stort forbedringspotensiale. Forbrukerne bør få fullstendig informasjon om helserisiko, slik at de sjøl kan ta initiativ til å luke vekk næringsmidler som ikke er gunstige for menneskekroppen. Så lenge politikerne er bundet på hender og føtter av EU-direktiver, må man sette sin lit til bruken av forbrukermakt. Gjennom massiv boikott av tilsetningsstoffene som følge av informasjonskampanjer, vil produktene som inneholder disse kunne tvinges ut av markedet som følge av dårlig salg.
- Leve forbrukermakta!

*Kilde: www.bbc.com

Spilleautomater: Penger lukter ikke?

"Penger lukter ikke", lyder et kjent sitat fra det gamle Rom. Derfor er det ikke å forundres over at mange av de kommunene som ønsker å trosse regjeringa ved ikke å ha pengespillautomater i sine distrikt, like fullt vil være med når spilleinntektspotten skal fordeles på kommunene.

Staten og det statseide Norsk Tipping pålegger kommunene å tillate utplassering av den nye typen spilleautomater fra 1.januar 2008. Til tross for at ordførere fra over hundre av landets kommuner har skrevet under på et opprop mot slik tvang, er det ingenting i loven som gir anledning til en slik reservasjon. Kommunene kan la være å sette opp spillautomater på egen grunn, men de kan ikke hindre private tomteaktører i å hilse automatene velkommen.

Pådriverne for de nye spillautomatene framholder at disse er moderert i forhold til dagens automater, slik at det ikke skal være mulig å spille seg fra gård og grunn på dem. Samtidig pekes det på at pengespill er en viktig inntektskilde for å holde breddeidretten i live i Norge.

Store summer overføres årlig fra spillavhengige privatpersoner og til idrettslag over hele landet via disse maskinene, men også til frivillige organisasjoner og forskning. Kreftforeningen og Røde Kors er blant dem som har gått ut i mediene med advarsel til kommunene som ikke ønsker å legge til rette for pengespill. Mens Røde Kors mener verdens sultne og sjuke barn vil tape 200 millioner på ordførernes motstand, hevder Kreftforeningen at "store deler av forskningene i dette landet blir pulverisert". Det er med andre ord ikke småskyts de kommer med, de som sitter med kassaapparatene sine klare.

På den andre sida sitter motstanderne og taler på vegne av de pårørende til Norges 70 000 spilleavhengige. De tror ikke på "snille" automater. De hevder at å tilby befolkningen de nye apparatene i stedet for de gamle enarmede bandittene, er som å sette fram vin i stedet for brennevin til alkoholikere og tro at de dermed vil kurere alkoholisme.

Tilgjengelig statistikk viser at det først og fremst er lavtlønnede og sosialt svake grupper som rammes av spillavhengighet. Til tross for at det i Norge faktisk ikke er lov til å drive med pengespill, annet enn hvis inntektsformålet er "godt", har økningen av antallet slike spill og omfanget av disse vært formidabel de siste ti åra. Omtrent enhver organisasjon fikk en periode tillatelse til å sette ut spilleautomater, inntil man i 2003 kom fram til et tverrpolitisk samarbeid om statsmonopol på spill. Hvis det skulle innebære at pengespillene ble færre og tilgjengeligheten mindre, hadde det vært et gjennombrudd i arbeidet mot spillegalskap. Når tilfellet bare er at pengebingen skal gjennom et statlig byråkrati for deretter å fordeles omtrent som før, har man ikke oppnådd meninga som ofte ligger i det å ha statlig monopol: begrensning og kontroll.

Generalisering saboterer integrering

Når jeg leser norske aviser, minnes jeg det gamle "logikk og argumentasjon"-pensumet i ex.phil. fra universitetet.
Avisspaltene forteller: Somalier voldtar norsk kvinne. Leseren forstår mellom linjene: ALLE somaliere er voldtektsmenn.
Tanken er at somaliere er perverse menn. Perverse menn voldtar. Ergo, somaliere er potensielle voldtektsmenn.
Likeledes gjelder for pakistanere:
Avisspaltene forteller: Pakistansk taxisjåfør snyter på trygden. Leseren forstår mellom linjene: ALLE pakistanere snyter på trygden. Vi vet at pakistanske menn kjører taxi. Vi har hørt at taxisjåfører snyter på trygden. Ergo, pakistanske menn snyter på trygden.

I ovenstående tilfeller synes det opplagt at generaliseringen ikke akkurat følger vitenskapelige former. Men eksemplene viser hvor stor generaliseringsmakt mediene har i samfunnet. Hver gang vi nå leser om en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum, tar vi det for gitt at det er en somalier det er snakk om. Hver gang vi hører at en ny taxisvindelsak har dukket opp, regner vi det for sikkert at det er snakk om en pakistaner.

Hva gjør dette med samfunnet?
Det skaper i hvert fall ikke en god grobunn for integrering av somaliere og pakistanere i hovedstaden.

For en mannsalder siden hadde vi en utbredt negativ generalisering av nordlendinger i Oslo, som medførte utestengelse på både leieboligmarkedet og arbeidsmarkedet, på linje med den vi ser i dag for de såkalte "nye landsmenn". I dag kan vi fremdeles med en litt småond mine karakterisere nordlendinger som mer storkjefta og rett fram enn oss toneangivende nordmenn i hovedstaden, men vi aksepterer dem allikevel som en variasjon over temaet menneske, og vi tar det for gitt at det er store forskjeller i personlighet fra nordlending til nordlending.

Hva skal så få oss til å tenke like generøst om somalierne og pakistanerne i Oslo? Hvordan får vi bukt med tanken om at Oslo blir et bedre sted å bo dersom noen drar tilbake der de kom fra?

Det er vel dessverre slik at tanken må modnes gjennom personlige erfaringer. Man kan mene at alle somaliske menn er voldtektsmenn med et kriminelt kvinnesyn fram til man møter pappaen til Ali i barnehagen. Plutselig er rekken av indisier som understøtter ens private (og medias!) voldtektsmanns-teori brutt, og man må ta et individuelt standpunkt til somalieren man har blitt kjent med.

Etter hvert som Rashid og Muhammed flytter inn i eneboliger i rolige forstadsstrøk og viser seg å ha både trampoline til barna og sønner i lokale fotballdrakter, vil staute nordmenn i 10.generasjon få åpnet sine øyne for empirisk nedsabling av gamle fordommer og feilsluttede generaliseringer.

Det er lov å håpe.

Økologisk frukt bevist sunnest

En pengesterk næringsmiddelindustri uten vilje til å følge med i tida, har lenge kjempet imot framveksten av økologisk dyrket mat. De har i alle år vist til at det ikke fantes tilstrekkelig bevis for at økologisk dyrket mat er sunnere for menneskekroppen enn mat som er sprøytet. En nylig publisert amerikansk forskningsrapport* fører imidlertid nå bevis for at økologisk mat er sunnest.

På en og samme gård, under samme miljøforhold, ble henholdsvis økologisk kiwi og sprøytebehandlet kiwi dyrket fram. De to avlingene viste betydelige forskjeller hva gjelder næringsinnhold. Den økologisk dyrkede kiwien inneholdt et mye høyere nivå av antioksidanter og c-vitaminer enn hva den sprøytede kiwien gjorde. Den økologisk kiwien hadde også tjukkere skall, noe som gjorde den mer motstandsdyktig mot insektangrep.

Likevel, noe gjennomslag for tilhengerne av økologisk dyrkede matvarer kommer vel dette neppe til å bli, all den tid sterke krefter jobber imot slike forsøk på å punktere debatten.


(*AlphaGalileo, “The world's leading resource for European research news”, www.alphagalileo.org )

Er det greit å kjøpe andre mennesker?

Det er pussig å høre argumentasjonen for å beholde dagens situasjon med lovlig kjøp av sex, der essensen går ut på at noen "stakkars" menn som "trenger sex" ikke får det på annen måte.
Vi ser at tilgangen på kjøpesex forkvakler menns syn på kvinner, og holdninger som at det er enklere å "kjøpe varene" enn å oppvarte enn kvinne på byen en hel kveld og så kanskje ikke "få noe", manifesteres.

Tanken at det er greit å kjøpe andre mennesker hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Menneskehandel av i dag og slaveriet i tidligere århundrer er bare to sider av samme sak. Dersom det er greit at en kvinnes kjønn kjøpes for å kunne gi menn det de føler de har krav på i egenskap av å være menn, - er det da også greit at de voldtar dersom de ikke lykkes på kjøpemarkedet?

Å kjøpe sex er en manneting. I enkelte miljøer er det stuerent og sosialt akseptert, ja, sågar forventet som et utslag av macho-maskulinitet. Vi hører at store internasjonale konferanser forsyner deltakerne med et knippe levende barbara'er slik at gjestene skal "føle seg som hjemme". Vi hører aldri at kvinnelige konferansedeltakere tilbys unge, virile menn til privat utnyttelse etter eget ønske. Vi hører at middelaldrende nordiske menn skaffer seg leilighet i Thailand slik at de kommer tettere innpå markedet av smågutter som betjener gamle griser for småpenger til mat og oppvartning. Vi hører aldri om jenteturer for å kjøpe lesbesex av småjenter i den tredje verden.

Som et hvilket som helst annet dyr har også mennesket naturlige drifter. Men i likhet med hos våre venner blant de firbeinte, så har naturen rangert næringsbehovet foran reproduksjonsbehovet. Dermed skapes et marked der stappmette menn med kredittkort og pengebunker tar kontrollen over sultne barn i fattigere deler av verden for et måltid mat eller en flaske brus.

Dersom vi skal få bukt med de holdningene som skaper grobunn for menneskehandel, må vi først streke opp klare grenser i forhold til salg av sex. I dag selges underliv for seksuell forlystelse, nyrer for at rike pasienter skal få et lengre liv, unge mennesker fra fattige strøk for å være slaver for de betalingsvillige. Vi har en adel av pengesterke som på groveste måte viser ringeakt for menneskenes likeverd gjennom å behandle de mindre ressurssterke som dyr. I våre dager har dyr en mye sterkere rettslig stilling i samfunnet enn det mennesker som er gjort til handelsvare har.

De herskende grisene i George Orwells bok Animal Farm korrumperer likeverdstanken med å hevde at noen dyr har større egenverd enn andre og dermed er skapt for å bestemme over andre dyr. La oss sørge for at ikke menneskenes samfunn er en speiling av Animal Farm!

GIFTDUMPINGA I OSLOFJORDEN: Miljøet uten rettssikkerhet

I april ble det dessverre skrevet historie i Oslo tingrett. Dommen mot de fem miljøaksjonistene som gjennom sin båtaksjon i juni i fjor satte fokus på giftdumpinga i Oslofjorden, har slått fast at miljøet ikke har noen rettssikkerhet i Norge. Heretter vil ikke miljøvernere kunne rette fokus mot overtramp mot naturen uten å risikere erstatningskrav fra forurenser.

I tilfellet med giftdumpinga i Oslofjorden har miljøvernerne satt seg opp mot Staten, Oslo kommune og SFT - som alle mener det er "greit" å kvitte seg med tungmetaller og giftstoffer på denne måten, til tross for påvist spredning fra lagringsdepotet ved Malmøykalven.

Miljøaksjonistene har verken gjort skadeverk eller utøvd vold mot mudringslekterne, men allikevel blir de dømt som forbrytere. Deres forbrytelse var at de ikke ville klare å se sine barn og barnebarn i øynene hvis de ikke gjorde offentligheten oppmerksom på hvilken urett som ble gjort mot Indre Oslofjord gjennom det såkalte "Ren Oslofjord"-prosjektet. Tonnevis med PAH, PCB og tungmetaller som bly, nikkel, kadmium og kvikksølv er hittil deponert på fjordbunnen ved Malmøykalven, og store mengder miljøfarlige masser er på avveie allerede.

Oslo Havn og Oslo kommune finner ingen grunn til ikke å bruke havet som avfallsplass, og tenker at giftmassene er "nøytralisert" bare fordi man har lagret dem på fjordbunnen. Samtidig har uavhengige forskere og miljøvernere pekt på at man ikke har pålitelige erfaringer med slik lagring, og at det allerede er påvist at sedimentene ikke holder seg der de er ment å være, og at giftstoffene lekker ut av deponiet allerede.

Gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner har Norge forpliktet seg til å følge "føre var"-prinsippet i forhold til giftdumping i sjøen. Som gammel kyst- og sjøfartsnasjon burde Norge gå i bresjen for å hegne om havområdene og sikre leveforholdene for livet i havet. Da er det pinlig at miljøkampen for Indre Oslofjord blir stoppet av en statlig hånd som setter prestisje foran forsvarlighet. - Måtte fornuften stå miljøaksjonistenes anke bi, slik at nødretten blir brukt til å frikjenne generell miljøvern fra forbryterstempelet!

Kanarifuglen lever og alt er vel

I en tid da radioaktivt avfall yndes gravd ned i friskt jordsmonn, samtidig som falleferdige atomkraftverk i våre nærområder kun holdes sammen av trass og gammel vane, har norske forskningsmiljøer fått midler til å undersøke miljøets tåleevne. Forskningen er en del av en større internasjonal studie for å markere opp grensene for hva naturen og økosystemene tåler av radioaktiv stråling.

50.000 meitemark har hittil måttet bøte med sitt liv i forsøk som viser at de er sårbare for daglige doser selv av lave strålingsmengder. Ett av resultatene av slik langvarig strålingseksponering er at de ikke lenger kan reprodusere seg. Ettersom det er mange andre levende vesener i naturen som er avhengige av meitemarken, vil et bortfall av meitemark i naturen bety store innvirkninger lenger oppe i økokjeden.

Vi har hørt at visse typer amfibier, som en del froskearter, sliter med å overleve de menneskeskapte klimaforandringene på grunn av ekstremt fininnstilte kropper sårbare for miljøvariasjoner. Forsvinner froskene, forsvinner et viktig trinn i næringskjeden, og hele kjeden av spise-og-bli-spist blir endret.

I de gamle gruvemiljøene var det vanlig å ha en kanarifugl i bur med seg ned i gruvesjaktene. Hadde kanarifuglen det bra, visste man at det var greie arbeidsforhold. Derimot hvis kanarifuglen lå død på bunnen av buret, var det fare på ferde for menneskene også.

Vi er vel der nå med meitemarker og frosker: Vi har fått et forvarsel på at ting henger sammen, og at verden er én symbiotisk helhet.

Mens man tidligere vektla forskning på den radioaktive strålingens direktevirkning på menneskets helse, ser man nå nærmere på indirekte påvirkning via bunnen av næringskjeden. Etter hvert som det fokuseres mer på helheten i naturen i stedet for bare på den umiddelbare direkteeffekten på mennesket, vil man kanskje kunne ta ondet ved roten mens problemet ennå er i startfasen.

Jobb mindre, lev mer!

Gjennomsnittsnordmannen anno 2007 har alt. Det vil si: Alt unntatt tid. Vi har mange penger til forbruk, arbeidsmarkedet flommer over av ledige stillinger, det er blitt trendy å få tre eller flere barn, og butikkene overbyr hverandre med varer som skal komplettere vår livsstil. Lykken er veldefinert og A4, og vi streber alle etter idealet.

Likevel, noe mangler. Døgnet har fremdeles bare 24 timer, og tida strekker ikke til når vi ønsker å være både super-arbeidstakere og ideelle familiemedlemmer.

Så lenge 6-timersdagen ble avfeid som uønsket av LO, har arbeidstakerne innfunnet seg med sin skjebne med 8-12 timers arbeidsdager kompensert med ekstra tyngde på lønningsposen etter hvert som tariffoppgjørene kommer og går. Og det er greit, for samfunnet måler vellykkethet i antall kroner på lønnsslippen. Vi jager alle etter høyere lønn, enten det er i lønnsoppgjørene internt i bedriften eller ved å skifte til ny jobb som kan gi bedre lønnsutsikter. Samtidig er nordmenn på verdenstoppen i å bli utbrent i jobben. Uttrykket "utbrent" forbindes nå på 2000-tallet utelukkende med "å ha møtt veggen på jobben", ikke med brannruiner og bålrester. Å jobbe seg sjuk har blitt en folkesjukdom i seg sjøl.

I stedet for å kreve mer penger og klage på manglende tid til å bruke dem (les: ferier), burde flere ta konsekvensen av sin livssituasjon og redusere antallet arbeidstimer til fordel for antallet fritidstimer. Man undres litt som medmenneske over at det å arbeide blir et mål i seg sjøl, et slags eksistensgrunnlag, mens lengselen etter familietid og fritid opphøyes til noe uoppnåelig nirvanaaktig.

Gjennomsnittsnordmannen anno 2007 er bortskjemt med muligheten til å ta lykken i sin egen hand og realisere også andre sider av seg sjøl enn bare arbeidstakeren. Det gjelder bare å ta spranget og tåle å være den første i sin omgangskrets. Mantraet "har ikke tid" kan ganske enkelt byttes ut med "jobb mindre, lev mer!" - og sannheten er at misunnelsen ville overskygge skepsisen hos tilskuerne.

Helsefarlige leker til folket

Helt siden 1999 har Norge har forbud mot ftalater i leker og regntøy til barn under tre år. Likevel kom det som et sjokk på leketøybransjen at de fra 2007 ikke lenger skulle få servere hormonhermerne til barn mellom 3 og 14 år heller.

Protestene fra en pengesterk bransje var store og truende, men argumentasjonen hørtes bare dum og platt ut. For hadde de allerede i 2000 bannlyst alle leker i ftalatholdig plast, så hadde de heller ikke "brent inne med" et lager av slike leker når forbudet kom. At de ønsket lenger "overgangstid", slik at de kunne selge ut dette lageret på billigsalg til forbrukerne og minske eget tap, framstår som totalt usmakelig.

At SFT faktisk støttet bransjen på (nok) en utsettelse, er mildt sagt sjokkerende. Heldigvis hadde politikerne det forestående valget i tankene og satte ned foten. Dermed vant heldigvis forbrukeren en sjelden seier over kapitalen.

Bleier med budskap

Jeg så det ikke komme, men det er visst bare meg:

Designbleier skal nå lanseres som det nye store på det norske pengemarkedet.

Hvorfor? Fordi norske foreldre er opptatt av klær og mote, og det antas å være stor vilje i markedet til å kjøpe "bleier med budskap".

Å kjøpe supporterskjerf til poden er ikke lenger nok. Nå må du også kjøpe supporterbleier. Produsenten påberoper seg et øredøvende krav fra befolkningen og stiller opp med bleier i de rette klubbfargene. Likt til begge kjønn, må vite, for man vil jo ikke forsterke kjønnsrollemønsteret i samfunnet! Men kjøpepresset og lasset av unødvendigheter har de nok ingenting imot å bidra til...

Produsenten understreker behovet for disse bleiene med det "faktum" at det uten disse vil være kjedelig for de stakkars foreldrene å måtte skifte bleier på barna sine de nødvendige 2000 gangene i året. Og ikke minst vil foreldrenes arbeidsinnsats på dette området bli belønnet med bleier som matcher resten av barnets antrekk.

Hva sier man til sånt? Jeg har bare ett ord: Tøybleier.

Renhårig boligmarked uten glansbilder

Folk låner til over pipa for å sikre seg godbitene i boligmarkedet. Krypinn av ymse slag i populære strøk av tettsteder og byer går for priser som styres av etterspørsel snarere enn verdi. Når man vet at det mange steder her i landet er vanlig å selge boligen kun med låne- og verditakst, og uten uavhengig teknisk vurdering, er det ikke rart at flere ender opp med å ha betalt kun for beliggenhet. Hvert femte boligsalg ender i krangel fordi kjøperen mener boligen er i dårligere stand enn det selgeren eller megleren har opplyst.

Om ikke man kan stoppe folk fra å by seg raka fant på en bolig, burde det i hvert fall være en smal sak å gjøre salgsprosessen mer gjennomskinnlig, slik at man vet nøyaktig hvilken teknisk verdi man byr på.

Da det regjeringsoppnevnte Boligtakstutvalget la fram sin sluttrapport for halvannet år siden, gikk det inn for at det skulle bli påbudt med tilstandsrapport ved salg av bolig. Det har det ikke blitt noe av foreløpig, men i det minste fikk utvalget igjennom at det tvetydige begrepet "boligareal" skal byttes ut med "bruksareal". Siden både Forbrukerrådet og Huseiernes Landsforening fremdeles lobber på for å få igjennom tvungen teknisk vurdering, skal man ikke se bort fra at det blir innført i overskuelig framtid.

Hvis vi skal få boligmarkedet renhårig og kunne plukke vekk meglernes anledning til å selge glansbilder, må vi ha boligfakta på bordet. Dersom boligens miljøstandard blir en av opplysningene kjøperne kan studere, ville det være et stort framskritt for bevisstgjøring rundt energispørsmål i befolkningen.

Det finnes internasjonale regler for krig

Ingen ønsker naturligvis krig som virkemiddel for å løse en konflikt, men likevel har verdens stater satt opp et knippe retningslinjer for hva som er lov og hva som ikke er lov når man er i krig.

Mens de vidtrekkende konsekvensene ved bruk av kjemiske og biologiske våpen mot mennesker og natur har ført til et forbud mot bruk av slike, har man ennå ikke klart å få til en internasjonal konvensjon som innlemmer atomvåpen på forbudslista.

Verden anno 2007 har en formening om at noen land skal få lov å ha atomvåpen, og noen land ikke. Logisk nok er det enkelte land som sjøl er i besittelse av atomvåpen som i særlig grad ikke vil at andre land skal få utvikle, produsere eller lagre atomvåpen. Man er i dag kjent med at ni land sitter på et atomvåpenarsenal: USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia, Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. Til tross for at FNs generalforsamling hvert år med stort flertall vedtar resolusjoner om forbud mot atomvåpen, hjelper det lite når de store atommaktene innehar vetorett i FN.

Da svenske Alfred Nobel valgte Norge som verdig vertsland for den årlige utdelinga av Nobels Fredspris, var det fordi landet (sett bort fra i vikingtida...) aldri hadde initiert krigshandlinger mot et annet land. I skinnet av denne fredsglorien har vi latt oss utrope til "fredsnasjon", og bruker mye penger og prestisje på å fredsmegle i konflikter over hele verden.

Dersom Norge hadde presset på internasjonalt for å få til et internasjonalt forbud mot produksjon, omsetting og bruk av atomvåpen, ville vi kunne fylle den noe uthulede tittelen "fredsnasjon" med innhold. Dersom Norge i tillegg la ned atomreaktoren i Halden, som utfører testing for andre land, ville vi nordmenn kunne se oss i speilet med betraktelig bedre fredssamvittighet enn vi kan i dag.

Økologisk kjøtt ikke økologisk

Det er visse ting vi naive miljøvernere trodde vi kunne stole på her i livet. Som at økologisk kjøtt var økologisk. Men nei. Man kan nemlig hevde at økomerket kjøtt er økologisk uten at det nødvendigvis innebærer at dyra har levd på 100 prosent økologisk fôr.

Til tross for at regelverket for økologisk husdyrhold i Norge er klart på at dyr som skal bli økologiske biffer og koteletter skal fôres med økologisk dyrket fôr, er det visse situasjoner som åpner for ikke-økologiske tilsettinger i fôret.

Mattilsynet har gitt tillatelse til at norske økodyr kan få ikke-økologisk fôr i første omgang i første halvår i år, ettersigende på grunn av små økologiske avlinger både her til lands og ute i Europa for fjoråret.

Tillatelsen gjelder tilsetting av 25 prosent ikke-økologisk fôr per dag for drøvtyggere og 30 prosent for enmagede dyr. I tillegg har produsenter anledning til å søke Debio om utvidet godkjennelse for bruk av ikke-økologisk fôr enkelte steder i landet der tilgangen på økologisk fôr er dårligere enn andre steder.

Så kan man spørre seg: Er dette et engangsfenomen, eller vil vi måtte regne med at økologisk mat blir mer og mer "utvannet" med ikke-økologiske tilsettinger som ikke er merket på pakkene av økologisk mat i butikkene?

Norge "klimanøytralt" innen 2050

Norge er det første landet i verden som har lovt å utføre utslippskutt i tråd med hva forskerne mener er nødvendig, forteller CICERO Senter for klimaforskning.

Forskning viser at dersom verdens utslipp reduseres med 80 prosent i løpet av de neste førti åra, så har vi femti prosents sjanse for å klare å begrense den globale temperaturøkningen til to grader. Det betyr at Norge som en av verdens storsyndere må ta på seg et stort ansvar og legge om både industri og samfunn radikalt.

Den norske regjeringa vil nå gå inn for at Norge skal være "klimanøytralt" innen 2050, hvilket innebærer at vi skal redusere de klimapåvirkende utslippene tilsvarende 100 prosent av landets utslipp. Måten å klare dette på, er ifølge regjeringa å kjøpe kvoter i utlandet.

Så gjenstår det å se om de oppløftende uttalelsene om tiltak og alvor også setter spor i samfunnets kollektive mentalitet, slik at vi får en parallell omlegging av det norske samfunnet til en mer globalsolidarisk organisering.

Den nye miljøbølgen

"Den nye miljøbølgen (FNs klimapanel, Al Gore, folks egne vær-erfaringer) har ikke fått oss til å stille spørsmål ved økonomisk vekst som sentralt politisk mål. Det gjorde den forrige, da Roma-klubben fikk oss til å tvile på om vi hadde nok av visse stoffer - som aluminium - til å holde veksten i gang. E.J.Mishan og andre reiste også spørsmålet om det ikke var selve veksten som skapte de behovene som gjorde veksten nødvendig," skreiv samfunnsforsker Ottar Brox i Dagbladet denne helga.

Han setter fingeren på om vi trenger økonomisk vekst, om ikke nok er nok.
Det er gledelig å se at den økte bevisstheten rundt klimaendringer og global ressursforvaltning også har tatt form av en systemkritikk hos noen, men for altfor mange begrenser bekymringen seg til bare bekymring.

Politikerne overbyr hverandre i klimakuttprosenter, men ønsker ikke samtidig å feie for egen dør. Det er betegnende at norske klimakutt ønskes utført ved hjelp av avlatshandel med andre land - under dekke av at "miljøtiltak i u-land er mer effektive enn miljøtiltak i Norge". Så slipper vi nordmenn, veldig beleilig, å endre vår overdådige samfunnslivsstil.

Bønn mot klimaendringer??

Etter seks år med regnmangel ser det ut til at tidligere selvforsynte Australia må begynne å basere seg på storstilt import for å dekke befolkningens matbehov. Statsminister John Howard mener det beste folk kan gjøre er å be til høyere makter om bistand, mens fagfolk innenfor ressursforvaltning og miljøvern peker på et klima i endring med prognoser som levner liten tvil om at tørkeproblemene har kommet for å bli.