mandag 30. april 2007

Jobb mindre, lev mer!

Gjennomsnittsnordmannen anno 2007 har alt. Det vil si: Alt unntatt tid. Vi har mange penger til forbruk, arbeidsmarkedet flommer over av ledige stillinger, det er blitt trendy å få tre eller flere barn, og butikkene overbyr hverandre med varer som skal komplettere vår livsstil. Lykken er veldefinert og A4, og vi streber alle etter idealet.

Likevel, noe mangler. Døgnet har fremdeles bare 24 timer, og tida strekker ikke til når vi ønsker å være både super-arbeidstakere og ideelle familiemedlemmer.

Så lenge 6-timersdagen ble avfeid som uønsket av LO, har arbeidstakerne innfunnet seg med sin skjebne med 8-12 timers arbeidsdager kompensert med ekstra tyngde på lønningsposen etter hvert som tariffoppgjørene kommer og går. Og det er greit, for samfunnet måler vellykkethet i antall kroner på lønnsslippen. Vi jager alle etter høyere lønn, enten det er i lønnsoppgjørene internt i bedriften eller ved å skifte til ny jobb som kan gi bedre lønnsutsikter. Samtidig er nordmenn på verdenstoppen i å bli utbrent i jobben. Uttrykket "utbrent" forbindes nå på 2000-tallet utelukkende med "å ha møtt veggen på jobben", ikke med brannruiner og bålrester. Å jobbe seg sjuk har blitt en folkesjukdom i seg sjøl.

I stedet for å kreve mer penger og klage på manglende tid til å bruke dem (les: ferier), burde flere ta konsekvensen av sin livssituasjon og redusere antallet arbeidstimer til fordel for antallet fritidstimer. Man undres litt som medmenneske over at det å arbeide blir et mål i seg sjøl, et slags eksistensgrunnlag, mens lengselen etter familietid og fritid opphøyes til noe uoppnåelig nirvanaaktig.

Gjennomsnittsnordmannen anno 2007 er bortskjemt med muligheten til å ta lykken i sin egen hand og realisere også andre sider av seg sjøl enn bare arbeidstakeren. Det gjelder bare å ta spranget og tåle å være den første i sin omgangskrets. Mantraet "har ikke tid" kan ganske enkelt byttes ut med "jobb mindre, lev mer!" - og sannheten er at misunnelsen ville overskygge skepsisen hos tilskuerne.

søndag 29. april 2007

Helsefarlige leker til folket

Helt siden 1999 har Norge har forbud mot ftalater i leker og regntøy til barn under tre år. Likevel kom det som et sjokk på leketøybransjen at de fra 2007 ikke lenger skulle få servere hormonhermerne til barn mellom 3 og 14 år heller.

Protestene fra en pengesterk bransje var store og truende, men argumentasjonen hørtes bare dum og platt ut. For hadde de allerede i 2000 bannlyst alle leker i ftalatholdig plast, så hadde de heller ikke "brent inne med" et lager av slike leker når forbudet kom. At de ønsket lenger "overgangstid", slik at de kunne selge ut dette lageret på billigsalg til forbrukerne og minske eget tap, framstår som totalt usmakelig.

At SFT faktisk støttet bransjen på (nok) en utsettelse, er mildt sagt sjokkerende. Heldigvis hadde politikerne det forestående valget i tankene og satte ned foten. Dermed vant heldigvis forbrukeren en sjelden seier over kapitalen.

fredag 27. april 2007

Bleier med budskap

Jeg så det ikke komme, men det er visst bare meg:

Designbleier skal nå lanseres som det nye store på det norske pengemarkedet.

Hvorfor? Fordi norske foreldre er opptatt av klær og mote, og det antas å være stor vilje i markedet til å kjøpe "bleier med budskap".

Å kjøpe supporterskjerf til poden er ikke lenger nok. Nå må du også kjøpe supporterbleier. Produsenten påberoper seg et øredøvende krav fra befolkningen og stiller opp med bleier i de rette klubbfargene. Likt til begge kjønn, må vite, for man vil jo ikke forsterke kjønnsrollemønsteret i samfunnet! Men kjøpepresset og lasset av unødvendigheter har de nok ingenting imot å bidra til...

Produsenten understreker behovet for disse bleiene med det "faktum" at det uten disse vil være kjedelig for de stakkars foreldrene å måtte skifte bleier på barna sine de nødvendige 2000 gangene i året. Og ikke minst vil foreldrenes arbeidsinnsats på dette området bli belønnet med bleier som matcher resten av barnets antrekk.

Hva sier man til sånt? Jeg har bare ett ord: Tøybleier.

torsdag 26. april 2007

Renhårig boligmarked uten glansbilder

Folk låner til over pipa for å sikre seg godbitene i boligmarkedet. Krypinn av ymse slag i populære strøk av tettsteder og byer går for priser som styres av etterspørsel snarere enn verdi. Når man vet at det mange steder her i landet er vanlig å selge boligen kun med låne- og verditakst, og uten uavhengig teknisk vurdering, er det ikke rart at flere ender opp med å ha betalt kun for beliggenhet. Hvert femte boligsalg ender i krangel fordi kjøperen mener boligen er i dårligere stand enn det selgeren eller megleren har opplyst.

Om ikke man kan stoppe folk fra å by seg raka fant på en bolig, burde det i hvert fall være en smal sak å gjøre salgsprosessen mer gjennomskinnlig, slik at man vet nøyaktig hvilken teknisk verdi man byr på.

Da det regjeringsoppnevnte Boligtakstutvalget la fram sin sluttrapport for halvannet år siden, gikk det inn for at det skulle bli påbudt med tilstandsrapport ved salg av bolig. Det har det ikke blitt noe av foreløpig, men i det minste fikk utvalget igjennom at det tvetydige begrepet "boligareal" skal byttes ut med "bruksareal". Siden både Forbrukerrådet og Huseiernes Landsforening fremdeles lobber på for å få igjennom tvungen teknisk vurdering, skal man ikke se bort fra at det blir innført i overskuelig framtid.

Hvis vi skal få boligmarkedet renhårig og kunne plukke vekk meglernes anledning til å selge glansbilder, må vi ha boligfakta på bordet. Dersom boligens miljøstandard blir en av opplysningene kjøperne kan studere, ville det være et stort framskritt for bevisstgjøring rundt energispørsmål i befolkningen.

onsdag 25. april 2007

Det finnes internasjonale regler for krig

Ingen ønsker naturligvis krig som virkemiddel for å løse en konflikt, men likevel har verdens stater satt opp et knippe retningslinjer for hva som er lov og hva som ikke er lov når man er i krig.

Mens de vidtrekkende konsekvensene ved bruk av kjemiske og biologiske våpen mot mennesker og natur har ført til et forbud mot bruk av slike, har man ennå ikke klart å få til en internasjonal konvensjon som innlemmer atomvåpen på forbudslista.

Verden anno 2007 har en formening om at noen land skal få lov å ha atomvåpen, og noen land ikke. Logisk nok er det enkelte land som sjøl er i besittelse av atomvåpen som i særlig grad ikke vil at andre land skal få utvikle, produsere eller lagre atomvåpen. Man er i dag kjent med at ni land sitter på et atomvåpenarsenal: USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia, Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. Til tross for at FNs generalforsamling hvert år med stort flertall vedtar resolusjoner om forbud mot atomvåpen, hjelper det lite når de store atommaktene innehar vetorett i FN.

Da svenske Alfred Nobel valgte Norge som verdig vertsland for den årlige utdelinga av Nobels Fredspris, var det fordi landet (sett bort fra i vikingtida...) aldri hadde initiert krigshandlinger mot et annet land. I skinnet av denne fredsglorien har vi latt oss utrope til "fredsnasjon", og bruker mye penger og prestisje på å fredsmegle i konflikter over hele verden.

Dersom Norge hadde presset på internasjonalt for å få til et internasjonalt forbud mot produksjon, omsetting og bruk av atomvåpen, ville vi kunne fylle den noe uthulede tittelen "fredsnasjon" med innhold. Dersom Norge i tillegg la ned atomreaktoren i Halden, som utfører testing for andre land, ville vi nordmenn kunne se oss i speilet med betraktelig bedre fredssamvittighet enn vi kan i dag.

tirsdag 24. april 2007

Økologisk kjøtt ikke økologisk

Det er visse ting vi naive miljøvernere trodde vi kunne stole på her i livet. Som at økologisk kjøtt var økologisk. Men nei. Man kan nemlig hevde at økomerket kjøtt er økologisk uten at det nødvendigvis innebærer at dyra har levd på 100 prosent økologisk fôr.

Til tross for at regelverket for økologisk husdyrhold i Norge er klart på at dyr som skal bli økologiske biffer og koteletter skal fôres med økologisk dyrket fôr, er det visse situasjoner som åpner for ikke-økologiske tilsettinger i fôret.

Mattilsynet har gitt tillatelse til at norske økodyr kan få ikke-økologisk fôr i første omgang i første halvår i år, ettersigende på grunn av små økologiske avlinger både her til lands og ute i Europa for fjoråret.

Tillatelsen gjelder tilsetting av 25 prosent ikke-økologisk fôr per dag for drøvtyggere og 30 prosent for enmagede dyr. I tillegg har produsenter anledning til å søke Debio om utvidet godkjennelse for bruk av ikke-økologisk fôr enkelte steder i landet der tilgangen på økologisk fôr er dårligere enn andre steder.

Så kan man spørre seg: Er dette et engangsfenomen, eller vil vi måtte regne med at økologisk mat blir mer og mer "utvannet" med ikke-økologiske tilsettinger som ikke er merket på pakkene av økologisk mat i butikkene?

mandag 23. april 2007

Norge "klimanøytralt" innen 2050

Norge er det første landet i verden som har lovt å utføre utslippskutt i tråd med hva forskerne mener er nødvendig, forteller CICERO Senter for klimaforskning.

Forskning viser at dersom verdens utslipp reduseres med 80 prosent i løpet av de neste førti åra, så har vi femti prosents sjanse for å klare å begrense den globale temperaturøkningen til to grader. Det betyr at Norge som en av verdens storsyndere må ta på seg et stort ansvar og legge om både industri og samfunn radikalt.

Den norske regjeringa vil nå gå inn for at Norge skal være "klimanøytralt" innen 2050, hvilket innebærer at vi skal redusere de klimapåvirkende utslippene tilsvarende 100 prosent av landets utslipp. Måten å klare dette på, er ifølge regjeringa å kjøpe kvoter i utlandet.

Så gjenstår det å se om de oppløftende uttalelsene om tiltak og alvor også setter spor i samfunnets kollektive mentalitet, slik at vi får en parallell omlegging av det norske samfunnet til en mer globalsolidarisk organisering.

Den nye miljøbølgen

"Den nye miljøbølgen (FNs klimapanel, Al Gore, folks egne vær-erfaringer) har ikke fått oss til å stille spørsmål ved økonomisk vekst som sentralt politisk mål. Det gjorde den forrige, da Roma-klubben fikk oss til å tvile på om vi hadde nok av visse stoffer - som aluminium - til å holde veksten i gang. E.J.Mishan og andre reiste også spørsmålet om det ikke var selve veksten som skapte de behovene som gjorde veksten nødvendig," skreiv samfunnsforsker Ottar Brox i Dagbladet denne helga.

Han setter fingeren på om vi trenger økonomisk vekst, om ikke nok er nok.
Det er gledelig å se at den økte bevisstheten rundt klimaendringer og global ressursforvaltning også har tatt form av en systemkritikk hos noen, men for altfor mange begrenser bekymringen seg til bare bekymring.

Politikerne overbyr hverandre i klimakuttprosenter, men ønsker ikke samtidig å feie for egen dør. Det er betegnende at norske klimakutt ønskes utført ved hjelp av avlatshandel med andre land - under dekke av at "miljøtiltak i u-land er mer effektive enn miljøtiltak i Norge". Så slipper vi nordmenn, veldig beleilig, å endre vår overdådige samfunnslivsstil.

Bønn mot klimaendringer??

Etter seks år med regnmangel ser det ut til at tidligere selvforsynte Australia må begynne å basere seg på storstilt import for å dekke befolkningens matbehov. Statsminister John Howard mener det beste folk kan gjøre er å be til høyere makter om bistand, mens fagfolk innenfor ressursforvaltning og miljøvern peker på et klima i endring med prognoser som levner liten tvil om at tørkeproblemene har kommet for å bli.