Heldagsskolen fullfører den komplette institusjonalisering av barna

Det hersker en unison enhet blant de røde og de blå om å innføre heldagsskolen i Norge. Tanken er at SFO-tida skal fylles med innhold og bli gratis, samt at tilstedeværelsen skal være obligatorisk og ikke lenger en funksjon av foreldrenes arbeidstid.

Som forelder til barn i norsk kommunalt skoleverk, er jeg umåtelig positiv til at SFO endres fra å være en overbetalt barneparkeringstjeneste blottet for meningsfylt innhold og uten utdannet personale, til å bli et verdifullt kunnskapstillegg og en meningsbærende oppholdstid utenom skoletida. Det snakkes om viktigheten av å kunne tilby barn leksehjelp, og jeg er hjertens enig. De foreldrene som ikke har egne ressurser som strekker til, bør kunne nyte godt av det offentliges tjenester på dette området. Men fra å være et flott tilbud som mange vil hilse velkommen, er det lang vei til det å være et obligatorisk "tilbud", som alle må ta del i.

Jeg er ikke så gammeldags at jeg mener at all pugging er god læring, men jeg er tydeligvis såpass utdatert at jeg mener lekselesing er en fin metode å lære barn ansvar, struktur, hukommelse og aktiv kunnskapstilegnelse. Mye av vitsen bak lekser faller bort dersom lekselesing skal bli en del av heldagsskolen. Alt snakket om å styrke forbindelsen mellom hjem og skole virker som floskler når man framelsker lekselesing på skolen på bekostning av hjemmearbeidet.

Ut fra uttalelser fra kunnskapsminister Djupedal å dømme, kan det se ut til at heldagsskolen bare er en naturlig konsekvens og logisk videreføring av at barnehagebarn ifølge SV har det bedre enn barn som ikke går i barnehage. En ytterligere institusjonalisering gjennom heldagsskolen er nødvendig fordi foreldrene ikke strekker til som kunnskapsbærere og -formidlere. Om det er de mentale evnene hos den jevne forelder det skorter på, eller om det er tidsklemma som strammer tøylene, vites ikke, men det offentlige skal altså nå skjære alle barn over samme lest og forme A4-barn fra barnehagen i 1-årsalderen til voksen alder.

Thorium vs. miljø

Mens verdens største atomreaktor lekker i Japan (Kashiwazaki), sitter norske politikere og diskuterer opprettelsen av thorium-reaktorer i Norge. I lys av misforstått miljøkamp, retter nå norske politikere sin interesse mot et radioaktivt stoff som Norge har verdens tredje største forekomst av, og peker på at thorium er det nye "vannkraft" innenfor energiutvikling.

Incentivet for å søke etter nytt energimateriale er naturligvis det globale fokuset på den kvelende akselerasjonen av CO2-utslipp som gjør at dagens fossile energi må erstattes av noe som ikke avgir CO2 til atmosfæren. Å ta i bruk thorium, som Norge har mye av, og opprette atomkraftverk, som ikke avgir CO2, er derfor en fristende tanke for både de folkevalgte og for deler av Finans-Norge.

Argumentasjonen for thoriums fremme her i Norge er at dette er et mindre radioaktivt stoff enn for eksempel uran, som i dag er det foretrukne basis for atomkraftproduksjon. Det hevdes at halveringstida er mindre, at thorium-reaktorer vil produsere mindre avfall enn dagens uran-reaktorer, og at sannsynligheten for ulykker er lav. Særlig det siste blir framholdt av tilhengerne av atomkraft som en stor fordel - og dermed også en kvalifisering til tittelen "miljøenergi".

Til tross for at en rekke framstående eksperter har støttet miljøbevegelsen i deres gjennomgående skepsis til thorium-utvikling, har politikerne fortsatt å snakke varmt om opprettelse av atomkraftverk i Norge. Et kronargument for på global basis å erstatte all fossil energiproduksjon med atomkraftproduksjon, er at det på kort sikt vil gi en drastisk (og for all del nødvendig!) reduksjon i det globale CO2-utslippet. På den andre side blir kortsiktighetens gevinst spist opp av den straffen som derigjennom vil bli tredd nedover hodene på våre etterkommere. Radioaktivt avfall finnes det ingen trylleformler for å få til å forsvinne, og etterdønningene av dagens paniske kortsiktighet vil dermed brennmerke framtidige generasjoners helse og levedyktighet.

Til tross for framveksten av tilsynelatende fristende snarveier, finnes det i bunn og grunn bare én eneste vei til vellykket nedbygging av CO2-utslipp globalt, og det er gjennom energieffektivisering av den energien vi allerede har, og overgang til fornybar energiproduksjon for den energien vi kommer til å få bruk for. Det er en kjennsgjerning som ikke har kommet surfende på den gryende klimaendringsbevisstheten, men som har eksistert så lenge at atomulykker i Japan ikke egentlig burde være tungen på vektskåla hva gjelder å gjøre seg opp en mening om atomkraftverk i Norge.

Miljøinformasjonsloven - en offentlig hemmelighet

Da Miljøinformasjonsloven ble vedtatt i Stortinget for fire år siden, var tanken at den skulle bane vei for at mannen i gata skulle kunne få ut miljøinfo fra virksomheter og offentlige organer i Norge.

Loven gir den norske forbrukeren en banebrytende rett til å kreve innsyn i hva en bedrift slipper ut av miljøskadelige stoffer, eller hvor mye svevestøv og støy en ny kommunal vei vil bringe med seg. Dessuten gir loven forbrukeren rett til å få informasjon om både produktenes innhold og produksjonsprosessene.

Dette er en ganske revolusjonerende seier både for forbrukeren og miljøet, og hadde flere organisasjoner, journalister og enkeltpersoner visst om loven og benyttet den, hadde man til sammen kunnet utøve et ganske sterkt opinionspress mot forurensende bedrifter, miljøskadelige produkter og offentlig korttenkthet.

Her er lovteksten: http://www.lovdata.no/all/hl-20030509-031.html