tirsdag 29. mai 2007

Oslo-kloakken ljuger ikke

Basert på prøver fra Oslo-kloakken er man i stand til å anslå hovedstadens kokainforbruk til 8000 daglige brukerdoser. Det innebærer at Oslos befolkning sniffer vekk mellom 300 og 400 millioner kroner på 350 kg kokain i løpet av ett år, forteller Norsk institutt for vannforskning (Niva).

Trendforskere peker på at den økte bruken av kokain som sosialt tilbehør må sees i sammenheng med oppblomstringen av Facebook på den ene sida, og den sterke flyten av overskuddspenger på den andre sida. Nettverksbygging er blitt den store trendhobbyen også blant "vanlige folk", etter at de unge, rike og vellykkede har ledet an i noen år.

I et stadig mer jappete samfunn av wannabees og nyrike, pappajenter og mammagutter, er ikke penger noe hinder, men snarere en helt klar forutsetning for å skille klinten fra hveten. Det svis av flerfoldige lapper på godt drikke og nesefyll i Oslos uteliv. Botox og silikon finner stadig yngre arenaer, og unge jenter som ønsker å bli noe her i livet, går heller på nattklubb på vestkanten for å oppvartes og sole seg i glansen av stinne lommebøker enn å lese til juridisk eksamen.

Kloakken ljuger ikke. Kan vi bruke denne informasjonen til å åpne noen øyne? Kokain og silikon er bare to små virkemidler for å nå det målet flere og flere barn og ungdom synes å ha som essensen for sin tilværelse: Å bli rik og berømt og mingle med "de rette" personene. Siden særlig de visuelle mediene er flinke til å støtte opp om slike tvangstanker i form av sine mange vinner-kåringsprogrammer og D-kjendisreportasjer, er det behov for en motvekt for å trekke fram og dyrke verdier av mer ikkemateriell art som en balanse til det overdrevne fokuset på at penger + status = lykke. Ingenting tyder på at Hollywood-drømmen falmer dersom folks hang til kjendiseri og pengeelitisme stadig får ny næring overalt i samfunnet.

mandag 28. mai 2007

Multinasjonale selskaper kjøper seg forbruker-godvilje

I en verden som ser vekst som eneste mål på suksess, der all industri etterstreber internasjonalitet og tilnærmet markedsmonopol, settes forbrukerens mulighet til å gjøre etiske innkjøp konstant på prøve.

Flere multinasjonale selskaper har et fortjent dårlig rykte etter å ha satt sine negative spor innenfor kategorier som giftutslipp, industrielt husdyrhold, testing på dyr, barnearbeid, arbeiderrettigheter og behandling av lokalbefolkningen. Multinasjonale giganter som ExxonMobil, Nestlé, Dupont og Pfizer har det til felles at de har vært i fokus for tvilsomme bedriftsrutiner innenfor ett eller flere områder, og de gjemmer sitt ofte boikottbefengte navn bak andre mer vellydende selskaper, som de har eierinteresser i.

Ett eksempel er næringsmiddelselskapet Nestlé, som i flere tiår har vært boikottet over hele verden særlig for sin aggressive markedsføring av morsmelkerstatning overfor fattige mødre. Indirekte er selskapet kreditert for dødsfall som følge av at disse mødrene slutter å amme sine barn og heller blander morsmelkerstatning med stedets skitne vann til barnet, hvorpå det ofte får livstruende eller dødelig magetrøbbel. Mange som av den grunn unngår all mat hvor det står Nestlé trykket på emballasjen, handler for eksempel hudpleieprodukter hos den velrenommerte kjeden Body Shop, som har profilert seg på sitt samfunnsengasjement, sin anti-dyreforsøk-holdning og sine naturlige ingredienser i kroppsprodukter.

For hvordan skal man kunne vite at Nestlé har eierinteresser i Body Shop? Nei, det vet man jo ikke - hvis man ikke følger med på oppkjøpsbørsen, der det framkommer at Nestlé eier 26 % av aksjene i sminkeselskapet L'Oréal, som igjen nylig kjøpte Body Shop-kjeden.

Så er spørsmålet: Skal den etiske forbruker, som også ønsker å være miljømessig ansvarlig, slutte å kjøpe sin hudkrem hos anti-dyretesteren BodyShop, på grunn av Nestlé-spøkelset og fordi L'Oréal tester på dyr, og i stedet gå over til å kjøpe hudkrem hos et annet selskap, som i seg sjøl ikke har samme gode rykte? Og hvordan kan man vite at et annet selskap ikke også har svin på skogen og skjulte eierskap?

Dessverre er det å være en etisk forbruker i 2007 en særdeles tid- og ressurskrevende affære, viser det seg.

fredag 25. mai 2007

Artenes opprinnelse, artenes forsvinnelse

Det var det store miljøåret 1989. Jeg gikk på ungdomsskolen og fikk høre at flerfoldige fotballbaner med regnskog forsvant hver dag, hvert minutt, hvert sekund fra jordas overflate. Uerstattelige arter av dyr og planter ble utryddet sammen med skogen, og menneskets medisinske framskritt stod på spill.

Så kom det glade nittitallet, og regnskogene ble plutselig ikke så interessante lenger.

Men noen ganger i året hører vi fremdeles om regnskoger og artsmangfold. Det er blant annet når FN markerer den internasjonale dagen for biomangfold hvert år den 22.mai. Årets markering legger vekt på at det årlig utryddes opptil 55 000 arter av planter og dyr fra jordas overflate. Utryddelsestakten sammenliknes med den vi kjenner fra dinosaurenes tid.

Mens vi i 1989 skyldte på innfødte i Amazonas for å drive med regnskogsutslettende svibruk av jordsmonnet, må vi nå gå inn i oss sjøl og erkjenne at vi ikke er så uskyldige som vi liker å tro. Artene som forsvinner, er de som er mest ømfindtlige overfor temperatursvingninger og miljøendringer. Når vi nå vet at menneskeskapte klimaendringer er en realitet, skjønner vi også at menneskene har endret livsgrunnlaget på jorda, slik at tidligere tiders livskraftige arter ikke lenger finner livsrom på planeten. I tillegg er vi flinke til å anlegge veier og sette opp boliger og bygg der hvor utrydningstruede blomster og insekter finner sitt tilholdssted.

Dersom årets miljøbølge viser seg å være en langvarig og inngripende erkjennelse av behovet for å legge om driften av jordkloden, og de 20 prosent på jorda som utnytter 80 prosent av ressursene tar til seg alvoret, ser vi fram mot nye årlige markeringer av biomangfold der FNs prognoser er mindre negative. Ironien ligger i at ikke før vi så vidt har begynt å forske på artenes opprinnelse, så er vi vitner til artenes forsvinnelse.

torsdag 24. mai 2007

Kan noen eie genene våre?

Helt siden før det mellomstatlige Human Genome Project ble initiert på 1980-tallet har interessen for eierrettighetene til levende arvemateriale vært stor og omstridt. Prosjektet ble satt i gang med det for øyet å kartlegge menneskets genmateriale. Omtrent samtidig kastet private aktører seg på kartleggingsbølgen, og i kjølvannet av at forskningsresultatene begynte å strømme på, kom det også tusenvis av patentsøknader på genmateriale.

Debatten har i alle disse årene gått varm rundt rettighetene til menneskets arvestoff. Skal private aktører kunne ta patent på deler av menneskets arvestoff? Etiske, juridiske og sosiale problemstillinger er reist på bakgrunn av menneskenes økte viten omkring eget arvemateriale og bruken av kunnskapen til å informere om dødsrisiko, til å velge liv eller død for fostre, til å lage vaksiner. Man har pekt på at private aktører mest sannsynlig vil utelukke de fattigste fra teknologiske medisinske nyvinninger basert på genviten, ved at de priser sine monopoliserte tjenester høyt. Man har også satt fingeren på den økte faren for et informasjonssamfunn som sorterer mennesker etter kvaliteten på arvematerialet.

Akkurat som det naive mennesket i forrige århundre trodde at ingen kunne finne på å påberope seg eierskap over vannet, møter man nå stor naivitet i forhold til (mis)bruken av menneskets genmateriale i framtida. For de fleste fortoner det seg som en besynderlig og sågar utenkelig tanke at private firmaer skulle kunne "oppdage" og patentere noe som tilhører andre, og som burde komme fellesskapet til gode.

Man trekker uvegerlig parallellen til diskusjonen omkring hvem som "oppdaget" Amerika. Det strides omkring hvorvidt det var vår egen villfarne viking Leiv Eiriksson eller den privatfinansierte Christoffer Columbus som skal gis den store æren og "patentet" på Amerika, når kontinentet vitterlig var befolket av mennesker som forvaltet landområdene lenge før noen kom og "oppdaget" dem...

tirsdag 22. mai 2007

Ressurser på avveie

Bruk-og-kast-mentaliteten har nylig fått sitt sanne ansikt belyst i mediene gjennom vårens opprydningsaksjoner i de tusen hjem. Tonnevis av flott tøy finner daglig veien til Fretex sine innsamlingskasser, og like mange tonn finner nok veien inn i skap og skuffer fra de mange klesbutikkenes bugnende utvalg av tilbud og moter.

Daglig bombarderes postkassene av reklame og tilbud fra lokale butikkjeder. Å merke postkassa med "reklame - nei, takk" begrenser bare flommen til de 3-4 bilagene som følger med hver abonnementsavis. Flatskjermer, mobiltelefoner, sportsutstyr og grillmat fallbys forbrukere med velfylte lommebøker og kjøpelyst.

Behov er ikke noe mål på om det vil bli foretatt et kjøp i nær framtid. Forbrukerundersøkelser blir benyttet som en av mange fundamenter for å lokke fram lommeboka ved hjelp av kampanjer og tilbud. Butikkjedene skreddersyr tilbudene etter trender og motebølger, og forbrukerne surfer villig på bølgen.

Nylig kom det fram at mange som gikk til innkjøp av en trendy SUV i 2006 nå har tatt kontakt med bilforretningen de kjøpte fra for å høre om de kan få bytte den inn i en mer miljøvennlig bil. Fjorårets SUV-trend er avløst av årets miljøbil-trend. Bruk-og-kast har nå også nådd bilbransjen.

tirsdag 15. mai 2007

Vold som middel for å nå målet

En helt vanlig dag med tv-nyheter formidler glade mennesker i Midtøsten som feirer valgseier for sin kandidat med å skyte i lufta med AG3-geværer. Baksida av disse "gladscenene" er at folk dør av ammunisjonen som på ett eller annet tidspunkt i henhold til alle naturlover må komme ned og treffe noe(n) på bakken.

Et annet nyhetsinnslag viser ungdommer i franske eller danske boligstrøk som tenner på biler og søppelkasser og kaster hjemmelagde bomber mot politiet i demokratiets navn. At folk kommer til skade og at skadeverk for millioner skjer i kjølvannet av de "demokratiske" handlingene, er av underordnet betydning. Målet helliger middelet.

Et spørsmål som grublere i lang tid har befattet seg med, er hvorvidt all vold må sies å være av det negative slaget, eller om vold kan deles i en rettmessig og en urettmessig del.

Er det riktig å bruke vold eller våpen for å frigjøre en befolkning fra undertrykkere? Er det riktig å bruke vold eller våpen i offensiv beskyttelse for å verne seg mot en (kanskje innbilt) fiende?

Mens det rapporteres om forulempede ungdommer som beskytter sine revir mot politikernes inngripen og politiets håndhevelse, rettes lite fokus mot bruken av vold som rettferdiggjort middel for å nå målet. Volden blir demokratisert og ufarliggjort i en david-mot-goliat-setting der politiet/samfunnet er den store stygge overmakta som bedriver overgrep mot sine undersåtter og som man må stå opp mot.

I samme grad som vi "forstår" IRAs bombing og palestinske utfall mot Israel, aksepterer vi at befolkningen benytter våpen og vold mot ordensmakten der den representerer et samfunn som ikke er politisk på linje med det subjektivt ideelle i våre hoder. Kan vi tillate oss å være subjektive når det gjelder vold og våpenbruk?

mandag 14. mai 2007

Økoturisme i fokus

Året 2002 var FNs økoturismeår. Dette året begynte man å sette større fokus på begrensning og rettledning til reiselivsbransjen i forbindelse med turisme knytte til nasjonalparker og vernede områder. Quebec-deklarasjonen og FNs prinsipper for økoturisme ble nedskrevet, og ett av punktene der er at økoturisme alltid skal sørge for å påvirke natur, kultur og miljø minst mulig.

Oslo er 14.-16.mai vertskap for Global Økoturismekonferanse. Konferansen er et ledd i arbeidet med å utvide og samordne fellesskapet av reiselivsbedrifter og nettverk som ønsker å drive et tilbud i pakt med natur og lokalmiljø, og var ventet å samle deltakere fra opptil 50 land.

Det er gledelig at det settes fokus på turisme i pakt med det bestående, all den tid moderne reiseliv har vært kjennetegnet av storstilt overforbruk av enkelte populære reisemål. Prangende hoteller tilpasset vestens krav til feriekomfort har blitt reist i raskt tempo rundt kvite strender, i pittoreske småbyer, ved tidligere tiders byggunderverker og i tilknytning til sårbar flora og fauna.

Mens dagens voksengenerasjon og besteforeldregenerasjon, som dro i gang den globale masseturismen gjennom chartertrafikk til Syden og stadig mer utvidet flytilbud, fremdeles vil være talsmenn for turisme uten ansvarlighet, vil den oppvoksende generasjon med blant annet FNs hjelp være talspersoner for økoturisme.

Kulturers, naturens og lokalmiljøers sårbarhet er kommet til uttrykk gjennom økt bevisstgjøring, både i skoleverket og gjennom de etter hvert så mange tv-kanalene som tilbyr dokumentar-innblikk i truede miljøer. Tanken om ikke å "skite i eget reir" har fått ny betydning, etter hvert som reiret ikke lenger bare er ens egen by eller eget land, men hele jordkloden. Bevisstgjøring, ansvarliggjøring og informasjon har satt fingeren på et stadig viktigere poeng, nemlig det å se helheten og handle ut fra tanken om sommerfugleffekten.

fredag 11. mai 2007

E-stoffer til besvær

En forskningsrapport som er på trappene fra britiske forskere* viser at seks tillatte fargestoffer i mat og godteri er skadelige for barn. Men allerede for sju år siden ble det konkludert at det var en sammenheng mellom flere tilsetningsstoffer (e-stoffer) og utviklingen av atferdsproblemer som konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og voldsomme raseriutbrudd, samt allergiske reaksjoner. Forskerne pekte på at tilsetningsstoffene ikke bare hadde en forsterkende negativ effekt på barn med problematferd, men at også barn uten slike atferdsavvik ville bli påvirket i negativ retning.

Mens foreldre i EU nå får beskjed av det britiske forskermiljøet om å holde barna sine unna mat og godteri tilsatt fargestoffene E102 (tartrazin), E104 (kinolingult), E110 (paraoransje), E122 (azorubin), E124 (nykockin) og E129 (allurarød), forholder politikerne seg som vanlig i ro. Stoffene er fremdeles tillatt, og næringsmiddelindustrien varsler ingen reaksjoner i forhold til de forskningsresultatene som har kommet fram de siste sju åra.

Vi vet også fra egen forskning her til lands at lovlige næringsmidler på det norske markedet påvirker menneskekroppen, og da særlig barn, i negativ forstand. Like fullt er de tillatte. For noen år siden ble det såkalte "matsminkedirektivet" fra EU banket igjennom i Norge, som følge av et politisk miljø lite villig til å bruke vetoretten nedfelt i EØS-avtalen. E-stoffer som av norske forskere ble merket som mulig kreftfremkallende og helsefarlige for nordmenn, måtte dermed tillates fordi EU-landene hadde høyere statlige maksimumsgrenser for inntak av de samme stoffene for sine borgere.

Siden den gang har det vært fokus på kunstige tilsetningsstoffer i mat versus økologisk mat, og forbrukerne har fått øynene opp for alternativene til e-stoffene man er usikre på. Informasjonsflyten til forbrukerne når det gjelder bruken av ulike tvilsomme tilsetningsstoffer i mat, har et stort forbedringspotensiale. Forbrukerne bør få fullstendig informasjon om helserisiko, slik at de sjøl kan ta initiativ til å luke vekk næringsmidler som ikke er gunstige for menneskekroppen. Så lenge politikerne er bundet på hender og føtter av EU-direktiver, må man sette sin lit til bruken av forbrukermakt. Gjennom massiv boikott av tilsetningsstoffene som følge av informasjonskampanjer, vil produktene som inneholder disse kunne tvinges ut av markedet som følge av dårlig salg.
- Leve forbrukermakta!

*Kilde: www.bbc.com

tirsdag 8. mai 2007

Spilleautomater: Penger lukter ikke?

"Penger lukter ikke", lyder et kjent sitat fra det gamle Rom. Derfor er det ikke å forundres over at mange av de kommunene som ønsker å trosse regjeringa ved ikke å ha pengespillautomater i sine distrikt, like fullt vil være med når spilleinntektspotten skal fordeles på kommunene.

Staten og det statseide Norsk Tipping pålegger kommunene å tillate utplassering av den nye typen spilleautomater fra 1.januar 2008. Til tross for at ordførere fra over hundre av landets kommuner har skrevet under på et opprop mot slik tvang, er det ingenting i loven som gir anledning til en slik reservasjon. Kommunene kan la være å sette opp spillautomater på egen grunn, men de kan ikke hindre private tomteaktører i å hilse automatene velkommen.

Pådriverne for de nye spillautomatene framholder at disse er moderert i forhold til dagens automater, slik at det ikke skal være mulig å spille seg fra gård og grunn på dem. Samtidig pekes det på at pengespill er en viktig inntektskilde for å holde breddeidretten i live i Norge.

Store summer overføres årlig fra spillavhengige privatpersoner og til idrettslag over hele landet via disse maskinene, men også til frivillige organisasjoner og forskning. Kreftforeningen og Røde Kors er blant dem som har gått ut i mediene med advarsel til kommunene som ikke ønsker å legge til rette for pengespill. Mens Røde Kors mener verdens sultne og sjuke barn vil tape 200 millioner på ordførernes motstand, hevder Kreftforeningen at "store deler av forskningene i dette landet blir pulverisert". Det er med andre ord ikke småskyts de kommer med, de som sitter med kassaapparatene sine klare.

På den andre sida sitter motstanderne og taler på vegne av de pårørende til Norges 70 000 spilleavhengige. De tror ikke på "snille" automater. De hevder at å tilby befolkningen de nye apparatene i stedet for de gamle enarmede bandittene, er som å sette fram vin i stedet for brennevin til alkoholikere og tro at de dermed vil kurere alkoholisme.

Tilgjengelig statistikk viser at det først og fremst er lavtlønnede og sosialt svake grupper som rammes av spillavhengighet. Til tross for at det i Norge faktisk ikke er lov til å drive med pengespill, annet enn hvis inntektsformålet er "godt", har økningen av antallet slike spill og omfanget av disse vært formidabel de siste ti åra. Omtrent enhver organisasjon fikk en periode tillatelse til å sette ut spilleautomater, inntil man i 2003 kom fram til et tverrpolitisk samarbeid om statsmonopol på spill. Hvis det skulle innebære at pengespillene ble færre og tilgjengeligheten mindre, hadde det vært et gjennombrudd i arbeidet mot spillegalskap. Når tilfellet bare er at pengebingen skal gjennom et statlig byråkrati for deretter å fordeles omtrent som før, har man ikke oppnådd meninga som ofte ligger i det å ha statlig monopol: begrensning og kontroll.

mandag 7. mai 2007

Generalisering saboterer integrering

Når jeg leser norske aviser, minnes jeg det gamle "logikk og argumentasjon"-pensumet i ex.phil. fra universitetet.
Avisspaltene forteller: Somalier voldtar norsk kvinne. Leseren forstår mellom linjene: ALLE somaliere er voldtektsmenn.
Tanken er at somaliere er perverse menn. Perverse menn voldtar. Ergo, somaliere er potensielle voldtektsmenn.
Likeledes gjelder for pakistanere:
Avisspaltene forteller: Pakistansk taxisjåfør snyter på trygden. Leseren forstår mellom linjene: ALLE pakistanere snyter på trygden. Vi vet at pakistanske menn kjører taxi. Vi har hørt at taxisjåfører snyter på trygden. Ergo, pakistanske menn snyter på trygden.

I ovenstående tilfeller synes det opplagt at generaliseringen ikke akkurat følger vitenskapelige former. Men eksemplene viser hvor stor generaliseringsmakt mediene har i samfunnet. Hver gang vi nå leser om en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum, tar vi det for gitt at det er en somalier det er snakk om. Hver gang vi hører at en ny taxisvindelsak har dukket opp, regner vi det for sikkert at det er snakk om en pakistaner.

Hva gjør dette med samfunnet?
Det skaper i hvert fall ikke en god grobunn for integrering av somaliere og pakistanere i hovedstaden.

For en mannsalder siden hadde vi en utbredt negativ generalisering av nordlendinger i Oslo, som medførte utestengelse på både leieboligmarkedet og arbeidsmarkedet, på linje med den vi ser i dag for de såkalte "nye landsmenn". I dag kan vi fremdeles med en litt småond mine karakterisere nordlendinger som mer storkjefta og rett fram enn oss toneangivende nordmenn i hovedstaden, men vi aksepterer dem allikevel som en variasjon over temaet menneske, og vi tar det for gitt at det er store forskjeller i personlighet fra nordlending til nordlending.

Hva skal så få oss til å tenke like generøst om somalierne og pakistanerne i Oslo? Hvordan får vi bukt med tanken om at Oslo blir et bedre sted å bo dersom noen drar tilbake der de kom fra?

Det er vel dessverre slik at tanken må modnes gjennom personlige erfaringer. Man kan mene at alle somaliske menn er voldtektsmenn med et kriminelt kvinnesyn fram til man møter pappaen til Ali i barnehagen. Plutselig er rekken av indisier som understøtter ens private (og medias!) voldtektsmanns-teori brutt, og man må ta et individuelt standpunkt til somalieren man har blitt kjent med.

Etter hvert som Rashid og Muhammed flytter inn i eneboliger i rolige forstadsstrøk og viser seg å ha både trampoline til barna og sønner i lokale fotballdrakter, vil staute nordmenn i 10.generasjon få åpnet sine øyne for empirisk nedsabling av gamle fordommer og feilsluttede generaliseringer.

Det er lov å håpe.

lørdag 5. mai 2007

Økologisk frukt bevist sunnest

En pengesterk næringsmiddelindustri uten vilje til å følge med i tida, har lenge kjempet imot framveksten av økologisk dyrket mat. De har i alle år vist til at det ikke fantes tilstrekkelig bevis for at økologisk dyrket mat er sunnere for menneskekroppen enn mat som er sprøytet. En nylig publisert amerikansk forskningsrapport* fører imidlertid nå bevis for at økologisk mat er sunnest.

På en og samme gård, under samme miljøforhold, ble henholdsvis økologisk kiwi og sprøytebehandlet kiwi dyrket fram. De to avlingene viste betydelige forskjeller hva gjelder næringsinnhold. Den økologisk dyrkede kiwien inneholdt et mye høyere nivå av antioksidanter og c-vitaminer enn hva den sprøytede kiwien gjorde. Den økologisk kiwien hadde også tjukkere skall, noe som gjorde den mer motstandsdyktig mot insektangrep.

Likevel, noe gjennomslag for tilhengerne av økologisk dyrkede matvarer kommer vel dette neppe til å bli, all den tid sterke krefter jobber imot slike forsøk på å punktere debatten.


(*AlphaGalileo, “The world's leading resource for European research news”, www.alphagalileo.org )

fredag 4. mai 2007

Er det greit å kjøpe andre mennesker?

Det er pussig å høre argumentasjonen for å beholde dagens situasjon med lovlig kjøp av sex, der essensen går ut på at noen "stakkars" menn som "trenger sex" ikke får det på annen måte.
Vi ser at tilgangen på kjøpesex forkvakler menns syn på kvinner, og holdninger som at det er enklere å "kjøpe varene" enn å oppvarte enn kvinne på byen en hel kveld og så kanskje ikke "få noe", manifesteres.

Tanken at det er greit å kjøpe andre mennesker hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Menneskehandel av i dag og slaveriet i tidligere århundrer er bare to sider av samme sak. Dersom det er greit at en kvinnes kjønn kjøpes for å kunne gi menn det de føler de har krav på i egenskap av å være menn, - er det da også greit at de voldtar dersom de ikke lykkes på kjøpemarkedet?

Å kjøpe sex er en manneting. I enkelte miljøer er det stuerent og sosialt akseptert, ja, sågar forventet som et utslag av macho-maskulinitet. Vi hører at store internasjonale konferanser forsyner deltakerne med et knippe levende barbara'er slik at gjestene skal "føle seg som hjemme". Vi hører aldri at kvinnelige konferansedeltakere tilbys unge, virile menn til privat utnyttelse etter eget ønske. Vi hører at middelaldrende nordiske menn skaffer seg leilighet i Thailand slik at de kommer tettere innpå markedet av smågutter som betjener gamle griser for småpenger til mat og oppvartning. Vi hører aldri om jenteturer for å kjøpe lesbesex av småjenter i den tredje verden.

Som et hvilket som helst annet dyr har også mennesket naturlige drifter. Men i likhet med hos våre venner blant de firbeinte, så har naturen rangert næringsbehovet foran reproduksjonsbehovet. Dermed skapes et marked der stappmette menn med kredittkort og pengebunker tar kontrollen over sultne barn i fattigere deler av verden for et måltid mat eller en flaske brus.

Dersom vi skal få bukt med de holdningene som skaper grobunn for menneskehandel, må vi først streke opp klare grenser i forhold til salg av sex. I dag selges underliv for seksuell forlystelse, nyrer for at rike pasienter skal få et lengre liv, unge mennesker fra fattige strøk for å være slaver for de betalingsvillige. Vi har en adel av pengesterke som på groveste måte viser ringeakt for menneskenes likeverd gjennom å behandle de mindre ressurssterke som dyr. I våre dager har dyr en mye sterkere rettslig stilling i samfunnet enn det mennesker som er gjort til handelsvare har.

De herskende grisene i George Orwells bok Animal Farm korrumperer likeverdstanken med å hevde at noen dyr har større egenverd enn andre og dermed er skapt for å bestemme over andre dyr. La oss sørge for at ikke menneskenes samfunn er en speiling av Animal Farm!

torsdag 3. mai 2007

GIFTDUMPINGA I OSLOFJORDEN: Miljøet uten rettssikkerhet

I april ble det dessverre skrevet historie i Oslo tingrett. Dommen mot de fem miljøaksjonistene som gjennom sin båtaksjon i juni i fjor satte fokus på giftdumpinga i Oslofjorden, har slått fast at miljøet ikke har noen rettssikkerhet i Norge. Heretter vil ikke miljøvernere kunne rette fokus mot overtramp mot naturen uten å risikere erstatningskrav fra forurenser.

I tilfellet med giftdumpinga i Oslofjorden har miljøvernerne satt seg opp mot Staten, Oslo kommune og SFT - som alle mener det er "greit" å kvitte seg med tungmetaller og giftstoffer på denne måten, til tross for påvist spredning fra lagringsdepotet ved Malmøykalven.

Miljøaksjonistene har verken gjort skadeverk eller utøvd vold mot mudringslekterne, men allikevel blir de dømt som forbrytere. Deres forbrytelse var at de ikke ville klare å se sine barn og barnebarn i øynene hvis de ikke gjorde offentligheten oppmerksom på hvilken urett som ble gjort mot Indre Oslofjord gjennom det såkalte "Ren Oslofjord"-prosjektet. Tonnevis med PAH, PCB og tungmetaller som bly, nikkel, kadmium og kvikksølv er hittil deponert på fjordbunnen ved Malmøykalven, og store mengder miljøfarlige masser er på avveie allerede.

Oslo Havn og Oslo kommune finner ingen grunn til ikke å bruke havet som avfallsplass, og tenker at giftmassene er "nøytralisert" bare fordi man har lagret dem på fjordbunnen. Samtidig har uavhengige forskere og miljøvernere pekt på at man ikke har pålitelige erfaringer med slik lagring, og at det allerede er påvist at sedimentene ikke holder seg der de er ment å være, og at giftstoffene lekker ut av deponiet allerede.

Gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner har Norge forpliktet seg til å følge "føre var"-prinsippet i forhold til giftdumping i sjøen. Som gammel kyst- og sjøfartsnasjon burde Norge gå i bresjen for å hegne om havområdene og sikre leveforholdene for livet i havet. Da er det pinlig at miljøkampen for Indre Oslofjord blir stoppet av en statlig hånd som setter prestisje foran forsvarlighet. - Måtte fornuften stå miljøaksjonistenes anke bi, slik at nødretten blir brukt til å frikjenne generell miljøvern fra forbryterstempelet!

tirsdag 1. mai 2007

Kanarifuglen lever og alt er vel

I en tid da radioaktivt avfall yndes gravd ned i friskt jordsmonn, samtidig som falleferdige atomkraftverk i våre nærområder kun holdes sammen av trass og gammel vane, har norske forskningsmiljøer fått midler til å undersøke miljøets tåleevne. Forskningen er en del av en større internasjonal studie for å markere opp grensene for hva naturen og økosystemene tåler av radioaktiv stråling.

50.000 meitemark har hittil måttet bøte med sitt liv i forsøk som viser at de er sårbare for daglige doser selv av lave strålingsmengder. Ett av resultatene av slik langvarig strålingseksponering er at de ikke lenger kan reprodusere seg. Ettersom det er mange andre levende vesener i naturen som er avhengige av meitemarken, vil et bortfall av meitemark i naturen bety store innvirkninger lenger oppe i økokjeden.

Vi har hørt at visse typer amfibier, som en del froskearter, sliter med å overleve de menneskeskapte klimaforandringene på grunn av ekstremt fininnstilte kropper sårbare for miljøvariasjoner. Forsvinner froskene, forsvinner et viktig trinn i næringskjeden, og hele kjeden av spise-og-bli-spist blir endret.

I de gamle gruvemiljøene var det vanlig å ha en kanarifugl i bur med seg ned i gruvesjaktene. Hadde kanarifuglen det bra, visste man at det var greie arbeidsforhold. Derimot hvis kanarifuglen lå død på bunnen av buret, var det fare på ferde for menneskene også.

Vi er vel der nå med meitemarker og frosker: Vi har fått et forvarsel på at ting henger sammen, og at verden er én symbiotisk helhet.

Mens man tidligere vektla forskning på den radioaktive strålingens direktevirkning på menneskets helse, ser man nå nærmere på indirekte påvirkning via bunnen av næringskjeden. Etter hvert som det fokuseres mer på helheten i naturen i stedet for bare på den umiddelbare direkteeffekten på mennesket, vil man kanskje kunne ta ondet ved roten mens problemet ennå er i startfasen.