Heldagsskolen fullfører den komplette institusjonalisering av barna

Det hersker en unison enhet blant de røde og de blå om å innføre heldagsskolen i Norge. Tanken er at SFO-tida skal fylles med innhold og bli gratis, samt at tilstedeværelsen skal være obligatorisk og ikke lenger en funksjon av foreldrenes arbeidstid.

Som forelder til barn i norsk kommunalt skoleverk, er jeg umåtelig positiv til at SFO endres fra å være en overbetalt barneparkeringstjeneste blottet for meningsfylt innhold og uten utdannet personale, til å bli et verdifullt kunnskapstillegg og en meningsbærende oppholdstid utenom skoletida. Det snakkes om viktigheten av å kunne tilby barn leksehjelp, og jeg er hjertens enig. De foreldrene som ikke har egne ressurser som strekker til, bør kunne nyte godt av det offentliges tjenester på dette området. Men fra å være et flott tilbud som mange vil hilse velkommen, er det lang vei til det å være et obligatorisk "tilbud", som alle må ta del i.

Jeg er ikke så gammeldags at jeg mener at all pugging er god læring, men jeg er tydeligvis såpass utdatert at jeg mener lekselesing er en fin metode å lære barn ansvar, struktur, hukommelse og aktiv kunnskapstilegnelse. Mye av vitsen bak lekser faller bort dersom lekselesing skal bli en del av heldagsskolen. Alt snakket om å styrke forbindelsen mellom hjem og skole virker som floskler når man framelsker lekselesing på skolen på bekostning av hjemmearbeidet.

Ut fra uttalelser fra kunnskapsminister Djupedal å dømme, kan det se ut til at heldagsskolen bare er en naturlig konsekvens og logisk videreføring av at barnehagebarn ifølge SV har det bedre enn barn som ikke går i barnehage. En ytterligere institusjonalisering gjennom heldagsskolen er nødvendig fordi foreldrene ikke strekker til som kunnskapsbærere og -formidlere. Om det er de mentale evnene hos den jevne forelder det skorter på, eller om det er tidsklemma som strammer tøylene, vites ikke, men det offentlige skal altså nå skjære alle barn over samme lest og forme A4-barn fra barnehagen i 1-årsalderen til voksen alder.

Thorium vs. miljø

Mens verdens største atomreaktor lekker i Japan (Kashiwazaki), sitter norske politikere og diskuterer opprettelsen av thorium-reaktorer i Norge. I lys av misforstått miljøkamp, retter nå norske politikere sin interesse mot et radioaktivt stoff som Norge har verdens tredje største forekomst av, og peker på at thorium er det nye "vannkraft" innenfor energiutvikling.

Incentivet for å søke etter nytt energimateriale er naturligvis det globale fokuset på den kvelende akselerasjonen av CO2-utslipp som gjør at dagens fossile energi må erstattes av noe som ikke avgir CO2 til atmosfæren. Å ta i bruk thorium, som Norge har mye av, og opprette atomkraftverk, som ikke avgir CO2, er derfor en fristende tanke for både de folkevalgte og for deler av Finans-Norge.

Argumentasjonen for thoriums fremme her i Norge er at dette er et mindre radioaktivt stoff enn for eksempel uran, som i dag er det foretrukne basis for atomkraftproduksjon. Det hevdes at halveringstida er mindre, at thorium-reaktorer vil produsere mindre avfall enn dagens uran-reaktorer, og at sannsynligheten for ulykker er lav. Særlig det siste blir framholdt av tilhengerne av atomkraft som en stor fordel - og dermed også en kvalifisering til tittelen "miljøenergi".

Til tross for at en rekke framstående eksperter har støttet miljøbevegelsen i deres gjennomgående skepsis til thorium-utvikling, har politikerne fortsatt å snakke varmt om opprettelse av atomkraftverk i Norge. Et kronargument for på global basis å erstatte all fossil energiproduksjon med atomkraftproduksjon, er at det på kort sikt vil gi en drastisk (og for all del nødvendig!) reduksjon i det globale CO2-utslippet. På den andre side blir kortsiktighetens gevinst spist opp av den straffen som derigjennom vil bli tredd nedover hodene på våre etterkommere. Radioaktivt avfall finnes det ingen trylleformler for å få til å forsvinne, og etterdønningene av dagens paniske kortsiktighet vil dermed brennmerke framtidige generasjoners helse og levedyktighet.

Til tross for framveksten av tilsynelatende fristende snarveier, finnes det i bunn og grunn bare én eneste vei til vellykket nedbygging av CO2-utslipp globalt, og det er gjennom energieffektivisering av den energien vi allerede har, og overgang til fornybar energiproduksjon for den energien vi kommer til å få bruk for. Det er en kjennsgjerning som ikke har kommet surfende på den gryende klimaendringsbevisstheten, men som har eksistert så lenge at atomulykker i Japan ikke egentlig burde være tungen på vektskåla hva gjelder å gjøre seg opp en mening om atomkraftverk i Norge.

Miljøinformasjonsloven - en offentlig hemmelighet

Da Miljøinformasjonsloven ble vedtatt i Stortinget for fire år siden, var tanken at den skulle bane vei for at mannen i gata skulle kunne få ut miljøinfo fra virksomheter og offentlige organer i Norge.

Loven gir den norske forbrukeren en banebrytende rett til å kreve innsyn i hva en bedrift slipper ut av miljøskadelige stoffer, eller hvor mye svevestøv og støy en ny kommunal vei vil bringe med seg. Dessuten gir loven forbrukeren rett til å få informasjon om både produktenes innhold og produksjonsprosessene.

Dette er en ganske revolusjonerende seier både for forbrukeren og miljøet, og hadde flere organisasjoner, journalister og enkeltpersoner visst om loven og benyttet den, hadde man til sammen kunnet utøve et ganske sterkt opinionspress mot forurensende bedrifter, miljøskadelige produkter og offentlig korttenkthet.

Her er lovteksten: http://www.lovdata.no/all/hl-20030509-031.html

Fritak fra KRL-faget en menneskerett, sier internasjonal domstol

I takt med protestene fra foreldre som ikke ønsket kristen forkynnelse i norsk skole, har faget med de mange navn, deriblant "KRL", gjennomgått ulike hamskifter, men til ingen nytte. Faget er og blir et kristendomsfag, uansett navn og forsett, hevder sterke foreldrestemmer.
Og mens elever kunne reservere seg mot faget dengang det het "kristendom", og i stedet ha parallellundervisning i faget "livssyn", må dagens skoleelever delta på "kristendom-religion-livssyn"-timene enten foreldrene vil eller ei.

Spørsmålet om hvorvidt foreldre har rett til å kreve fritak fra KRL-undervisning for sine barn har versert i norsk og internasjonal rett i mange år. En gruppe foreldre gikk for ti år siden til sak mot den norske stat med krav om rett til fullt fritak fra KRL-undervisninga. De tapte i byretten, lagmannsretten og høyesterett. Da saken ble anket videre internasjonalt til FNs menneskerettighetskomité, fikk de medhold i 2004, og nå har også menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slått fast at mangel på rett til fritak fra slik undervisning strider imot menneskerettighetene. Domstolen kom til denne slutningen med knappest mulig flertall, 9 mot 8 stemmer, men det er like fullt en seier for foreldre som ikke ønsker at religionsundervisning skal foregå i skolen.

Gratulerer!

Vårt daglige brød - et spørsmål om livsstil

Vårt daglige brød er ikke lenger en 750 grams kneipp til kr 3,90 som vi rasker med oss i farta gjennom matbutikken. Stadig nye varianter av brød tilføres et allerede variert sortiment, og sammen med nykommere som sjukornsbrød, speltbrød og gresskarbrød følger det med redaksjonell omtale i matprogrammer på tv og i spaltene i aviser og ukeblader. Fedon Lindbergs harde utfall mot brød og potet på begynnelsen av 2000-tallet var i ferd med å slite over et tradisjonsrikt bånd mellom forbrukeren og brødet hans, og bransjen mobiliserte kraftig for å løfte fram brødet som trendy, sunt og spennende hverdagskost. I samme åndedrag brukte man uttrykk som at valg av brød er valg av livsstil. Nettopp dette har blitt stadfestet gjennom en stadig mer omfattende satsing på et segment av veldedighetsbrød og supporterbrød.

I mine lokale matforretninger kan man få kjøpt både VIF-brød, LSK-brød og Lørenskog-brød, dersom man ønsker å la sine fotballpreferenser få utløp på rullebåndet. Panda-brødet til WWF har i mange år ligget i brødhyllene som et tilbud til dem som ønsker å la sitt brødkjøp sponse bevaring av truede dyrearter. Miljøvernforbundet har sitt eget brødmerke. Redd Barna lanserer i disse dager "2010"-brødet, der 1 krone fra hvert brødkjøp går til å sørge for at 8 millioner barn lærer å lese innen år 2010.

Mens den norske forbruker tidligere sverget til den billige kneippen når brødvalget skulle gjøres, og kanskje i ekstreme tilfeller skeiet ut med en frøloff eller et pelsjegerbrød i ny og ne, kjøper dagens nordmann løfter om helse (speltbrød) og god samvittighet (2010-brødet) når de handler brød. At brødene har blitt mindre siden kneippens velmaktsdager, og at prisen har skutt i været (kr 25-30 for et brød i matbutikken er helt vanlig), har ikke stoppet forbrukeren fra å vise sin livsstil og sine preferanser gjennom matinnkjøpet.

Og fremdeles ligger kneippen der, unnselig, midt imellom trendy brødposeinnpakninger, og koster rundt en femmer. Smaken er den samme, men prestisjen har falt drastisk. I dag er det nærmest bare gamlehjem som kjøper inn den gamle folkefavoritten.

Klimaløftet

Det regner på Østlandet - i bøtter og spann. Det har regna i flere dager nå. Det er som forventa, ifølge Siri Kalvig & co i HIMMEL OG HAV-kampanjen. Ikke sånn å forstå at det er normalt, men det er på alle måter velfortjent. Dette er nemlig menneskeskapt regn.

I går (31.05.07) var HIMMEL OG HAV-kampanjens foredragsholdere på Lørenskog. Meteorolog Siri Kalvig og klimaforsker Cecilie Mauritzen fortalte 150 mennesker på vegne av Miljøverndepartementet om Klimaløftet og illevarslende klimaendringer.

Foredragsturneen er ment å gi et løft for klimaet, i den forstand at man peker på mulige innsatsområder for å begrense skadene menneskenes gassutslipp gjør på himmel og hav. Men foredragsturneen skal også spore enkeltmennesket til innsats, ved at tilhørerne skal gå hjem og avgi et klimaløfte til seg sjøl om å gjøre de små tingene annerledes, - de som kan utgjøre en forskjell for menneskeheten.

Fordi vi kjører store bensinslukende biler, ustanselig reiser på ferieturer med fly, ikke slukker lyset i rom vi ikke er i, og varmer opp husene våre til sommertemperaturer året igjennom, er vi alle medskyldige i at jorda er i ferd med å få alvorlig feber. I istida var middeltemperaturen 4-5 grader kaldere enn i dag. Om 100 år vil middeltemperaturen være opptil 6 grader varmere enn i dag dersom dagens utvikling fortsetter uforstyrra. Vi kan bare tenke oss konsekvensene.

HIMMEL OG HAV-kampanjen bruker mye tid på å visualisere været og menneskeliggjøre tallene som klimaforskerne sitter på. Ola og Kari på tilhørerbenken får forståelig informasjon med personlig tilsnitt, og kampanjen må derfor sies å nå sitt mål om å opplyse befolkningen på en folkelig måte. Derimot kan man spørre seg i hvilken grad man når fram til bredden i befolkningen, - for ikke å si til dem som sitter på besluttende myndighet i bedrifter som lar lyset stå på døgnet rundt og sender sine ansatte på flyturer flere ganger i året. I salen på Lørenskog så det ut til å være flest pensjonister, som om man får lov å tenke kynisk, ikke vil ha noen effekt på innsatsen for klima i dette århundret.

Viljen til innsats hos den norske befolkningen synes å være god, men så spørs det om de nødvendige tiltakene på hjemmebane blir av varig karakter, eller om dette bare blir et trendy blaff i folks hverdag. Vi er godt vant i dette landet, og klimatruslene virker fjerne. Riktignok opplever vi nå plutselig mer voldsomt vær enn tidligere, men vi er da oppflaska med at "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær"! Magasinet Newsweek underbygger i en utgave i april nordmenns laidback-holdning med at Norge sannsynligvis vil være det landet som best vil klare å tilpasse seg klimaendringene i tiårene som vil komme.

Norge trenger i høyeste grad en krystallklar lederskikkelse til å forestå det nasjonale klimaløftet på vegne av planeten. Hittil har det ikke manglet på gode intensjoner, men så lenge det ikke foreligger noen klar linje fra regjeringshold, når ikke de gode forsettene helt fram til mottaker. Å snu den norske folksjela på så mange områder som vil være nødvendig, krever tross alt en enorm innsats av vedvarende karakter. Foreløpig ser altfor mange på fokuset på klimaendringer som kun en forbigående trend. Folk er mistenksomme; hvorfor har ingen nevnt dette før? Som "gammel" miljøverner kan man jo bare trekke oppgitt på smilebåndet...

Oslo-kloakken ljuger ikke

Basert på prøver fra Oslo-kloakken er man i stand til å anslå hovedstadens kokainforbruk til 8000 daglige brukerdoser. Det innebærer at Oslos befolkning sniffer vekk mellom 300 og 400 millioner kroner på 350 kg kokain i løpet av ett år, forteller Norsk institutt for vannforskning (Niva).

Trendforskere peker på at den økte bruken av kokain som sosialt tilbehør må sees i sammenheng med oppblomstringen av Facebook på den ene sida, og den sterke flyten av overskuddspenger på den andre sida. Nettverksbygging er blitt den store trendhobbyen også blant "vanlige folk", etter at de unge, rike og vellykkede har ledet an i noen år.

I et stadig mer jappete samfunn av wannabees og nyrike, pappajenter og mammagutter, er ikke penger noe hinder, men snarere en helt klar forutsetning for å skille klinten fra hveten. Det svis av flerfoldige lapper på godt drikke og nesefyll i Oslos uteliv. Botox og silikon finner stadig yngre arenaer, og unge jenter som ønsker å bli noe her i livet, går heller på nattklubb på vestkanten for å oppvartes og sole seg i glansen av stinne lommebøker enn å lese til juridisk eksamen.

Kloakken ljuger ikke. Kan vi bruke denne informasjonen til å åpne noen øyne? Kokain og silikon er bare to små virkemidler for å nå det målet flere og flere barn og ungdom synes å ha som essensen for sin tilværelse: Å bli rik og berømt og mingle med "de rette" personene. Siden særlig de visuelle mediene er flinke til å støtte opp om slike tvangstanker i form av sine mange vinner-kåringsprogrammer og D-kjendisreportasjer, er det behov for en motvekt for å trekke fram og dyrke verdier av mer ikkemateriell art som en balanse til det overdrevne fokuset på at penger + status = lykke. Ingenting tyder på at Hollywood-drømmen falmer dersom folks hang til kjendiseri og pengeelitisme stadig får ny næring overalt i samfunnet.

Multinasjonale selskaper kjøper seg forbruker-godvilje

I en verden som ser vekst som eneste mål på suksess, der all industri etterstreber internasjonalitet og tilnærmet markedsmonopol, settes forbrukerens mulighet til å gjøre etiske innkjøp konstant på prøve.

Flere multinasjonale selskaper har et fortjent dårlig rykte etter å ha satt sine negative spor innenfor kategorier som giftutslipp, industrielt husdyrhold, testing på dyr, barnearbeid, arbeiderrettigheter og behandling av lokalbefolkningen. Multinasjonale giganter som ExxonMobil, Nestlé, Dupont og Pfizer har det til felles at de har vært i fokus for tvilsomme bedriftsrutiner innenfor ett eller flere områder, og de gjemmer sitt ofte boikottbefengte navn bak andre mer vellydende selskaper, som de har eierinteresser i.

Ett eksempel er næringsmiddelselskapet Nestlé, som i flere tiår har vært boikottet over hele verden særlig for sin aggressive markedsføring av morsmelkerstatning overfor fattige mødre. Indirekte er selskapet kreditert for dødsfall som følge av at disse mødrene slutter å amme sine barn og heller blander morsmelkerstatning med stedets skitne vann til barnet, hvorpå det ofte får livstruende eller dødelig magetrøbbel. Mange som av den grunn unngår all mat hvor det står Nestlé trykket på emballasjen, handler for eksempel hudpleieprodukter hos den velrenommerte kjeden Body Shop, som har profilert seg på sitt samfunnsengasjement, sin anti-dyreforsøk-holdning og sine naturlige ingredienser i kroppsprodukter.

For hvordan skal man kunne vite at Nestlé har eierinteresser i Body Shop? Nei, det vet man jo ikke - hvis man ikke følger med på oppkjøpsbørsen, der det framkommer at Nestlé eier 26 % av aksjene i sminkeselskapet L'Oréal, som igjen nylig kjøpte Body Shop-kjeden.

Så er spørsmålet: Skal den etiske forbruker, som også ønsker å være miljømessig ansvarlig, slutte å kjøpe sin hudkrem hos anti-dyretesteren BodyShop, på grunn av Nestlé-spøkelset og fordi L'Oréal tester på dyr, og i stedet gå over til å kjøpe hudkrem hos et annet selskap, som i seg sjøl ikke har samme gode rykte? Og hvordan kan man vite at et annet selskap ikke også har svin på skogen og skjulte eierskap?

Dessverre er det å være en etisk forbruker i 2007 en særdeles tid- og ressurskrevende affære, viser det seg.

Artenes opprinnelse, artenes forsvinnelse

Det var det store miljøåret 1989. Jeg gikk på ungdomsskolen og fikk høre at flerfoldige fotballbaner med regnskog forsvant hver dag, hvert minutt, hvert sekund fra jordas overflate. Uerstattelige arter av dyr og planter ble utryddet sammen med skogen, og menneskets medisinske framskritt stod på spill.

Så kom det glade nittitallet, og regnskogene ble plutselig ikke så interessante lenger.

Men noen ganger i året hører vi fremdeles om regnskoger og artsmangfold. Det er blant annet når FN markerer den internasjonale dagen for biomangfold hvert år den 22.mai. Årets markering legger vekt på at det årlig utryddes opptil 55 000 arter av planter og dyr fra jordas overflate. Utryddelsestakten sammenliknes med den vi kjenner fra dinosaurenes tid.

Mens vi i 1989 skyldte på innfødte i Amazonas for å drive med regnskogsutslettende svibruk av jordsmonnet, må vi nå gå inn i oss sjøl og erkjenne at vi ikke er så uskyldige som vi liker å tro. Artene som forsvinner, er de som er mest ømfindtlige overfor temperatursvingninger og miljøendringer. Når vi nå vet at menneskeskapte klimaendringer er en realitet, skjønner vi også at menneskene har endret livsgrunnlaget på jorda, slik at tidligere tiders livskraftige arter ikke lenger finner livsrom på planeten. I tillegg er vi flinke til å anlegge veier og sette opp boliger og bygg der hvor utrydningstruede blomster og insekter finner sitt tilholdssted.

Dersom årets miljøbølge viser seg å være en langvarig og inngripende erkjennelse av behovet for å legge om driften av jordkloden, og de 20 prosent på jorda som utnytter 80 prosent av ressursene tar til seg alvoret, ser vi fram mot nye årlige markeringer av biomangfold der FNs prognoser er mindre negative. Ironien ligger i at ikke før vi så vidt har begynt å forske på artenes opprinnelse, så er vi vitner til artenes forsvinnelse.

Kan noen eie genene våre?

Helt siden før det mellomstatlige Human Genome Project ble initiert på 1980-tallet har interessen for eierrettighetene til levende arvemateriale vært stor og omstridt. Prosjektet ble satt i gang med det for øyet å kartlegge menneskets genmateriale. Omtrent samtidig kastet private aktører seg på kartleggingsbølgen, og i kjølvannet av at forskningsresultatene begynte å strømme på, kom det også tusenvis av patentsøknader på genmateriale.

Debatten har i alle disse årene gått varm rundt rettighetene til menneskets arvestoff. Skal private aktører kunne ta patent på deler av menneskets arvestoff? Etiske, juridiske og sosiale problemstillinger er reist på bakgrunn av menneskenes økte viten omkring eget arvemateriale og bruken av kunnskapen til å informere om dødsrisiko, til å velge liv eller død for fostre, til å lage vaksiner. Man har pekt på at private aktører mest sannsynlig vil utelukke de fattigste fra teknologiske medisinske nyvinninger basert på genviten, ved at de priser sine monopoliserte tjenester høyt. Man har også satt fingeren på den økte faren for et informasjonssamfunn som sorterer mennesker etter kvaliteten på arvematerialet.

Akkurat som det naive mennesket i forrige århundre trodde at ingen kunne finne på å påberope seg eierskap over vannet, møter man nå stor naivitet i forhold til (mis)bruken av menneskets genmateriale i framtida. For de fleste fortoner det seg som en besynderlig og sågar utenkelig tanke at private firmaer skulle kunne "oppdage" og patentere noe som tilhører andre, og som burde komme fellesskapet til gode.

Man trekker uvegerlig parallellen til diskusjonen omkring hvem som "oppdaget" Amerika. Det strides omkring hvorvidt det var vår egen villfarne viking Leiv Eiriksson eller den privatfinansierte Christoffer Columbus som skal gis den store æren og "patentet" på Amerika, når kontinentet vitterlig var befolket av mennesker som forvaltet landområdene lenge før noen kom og "oppdaget" dem...

Ressurser på avveie

Bruk-og-kast-mentaliteten har nylig fått sitt sanne ansikt belyst i mediene gjennom vårens opprydningsaksjoner i de tusen hjem. Tonnevis av flott tøy finner daglig veien til Fretex sine innsamlingskasser, og like mange tonn finner nok veien inn i skap og skuffer fra de mange klesbutikkenes bugnende utvalg av tilbud og moter.

Daglig bombarderes postkassene av reklame og tilbud fra lokale butikkjeder. Å merke postkassa med "reklame - nei, takk" begrenser bare flommen til de 3-4 bilagene som følger med hver abonnementsavis. Flatskjermer, mobiltelefoner, sportsutstyr og grillmat fallbys forbrukere med velfylte lommebøker og kjøpelyst.

Behov er ikke noe mål på om det vil bli foretatt et kjøp i nær framtid. Forbrukerundersøkelser blir benyttet som en av mange fundamenter for å lokke fram lommeboka ved hjelp av kampanjer og tilbud. Butikkjedene skreddersyr tilbudene etter trender og motebølger, og forbrukerne surfer villig på bølgen.

Nylig kom det fram at mange som gikk til innkjøp av en trendy SUV i 2006 nå har tatt kontakt med bilforretningen de kjøpte fra for å høre om de kan få bytte den inn i en mer miljøvennlig bil. Fjorårets SUV-trend er avløst av årets miljøbil-trend. Bruk-og-kast har nå også nådd bilbransjen.

Vold som middel for å nå målet

En helt vanlig dag med tv-nyheter formidler glade mennesker i Midtøsten som feirer valgseier for sin kandidat med å skyte i lufta med AG3-geværer. Baksida av disse "gladscenene" er at folk dør av ammunisjonen som på ett eller annet tidspunkt i henhold til alle naturlover må komme ned og treffe noe(n) på bakken.

Et annet nyhetsinnslag viser ungdommer i franske eller danske boligstrøk som tenner på biler og søppelkasser og kaster hjemmelagde bomber mot politiet i demokratiets navn. At folk kommer til skade og at skadeverk for millioner skjer i kjølvannet av de "demokratiske" handlingene, er av underordnet betydning. Målet helliger middelet.

Et spørsmål som grublere i lang tid har befattet seg med, er hvorvidt all vold må sies å være av det negative slaget, eller om vold kan deles i en rettmessig og en urettmessig del.

Er det riktig å bruke vold eller våpen for å frigjøre en befolkning fra undertrykkere? Er det riktig å bruke vold eller våpen i offensiv beskyttelse for å verne seg mot en (kanskje innbilt) fiende?

Mens det rapporteres om forulempede ungdommer som beskytter sine revir mot politikernes inngripen og politiets håndhevelse, rettes lite fokus mot bruken av vold som rettferdiggjort middel for å nå målet. Volden blir demokratisert og ufarliggjort i en david-mot-goliat-setting der politiet/samfunnet er den store stygge overmakta som bedriver overgrep mot sine undersåtter og som man må stå opp mot.

I samme grad som vi "forstår" IRAs bombing og palestinske utfall mot Israel, aksepterer vi at befolkningen benytter våpen og vold mot ordensmakten der den representerer et samfunn som ikke er politisk på linje med det subjektivt ideelle i våre hoder. Kan vi tillate oss å være subjektive når det gjelder vold og våpenbruk?

Økoturisme i fokus

Året 2002 var FNs økoturismeår. Dette året begynte man å sette større fokus på begrensning og rettledning til reiselivsbransjen i forbindelse med turisme knytte til nasjonalparker og vernede områder. Quebec-deklarasjonen og FNs prinsipper for økoturisme ble nedskrevet, og ett av punktene der er at økoturisme alltid skal sørge for å påvirke natur, kultur og miljø minst mulig.

Oslo er 14.-16.mai vertskap for Global Økoturismekonferanse. Konferansen er et ledd i arbeidet med å utvide og samordne fellesskapet av reiselivsbedrifter og nettverk som ønsker å drive et tilbud i pakt med natur og lokalmiljø, og var ventet å samle deltakere fra opptil 50 land.

Det er gledelig at det settes fokus på turisme i pakt med det bestående, all den tid moderne reiseliv har vært kjennetegnet av storstilt overforbruk av enkelte populære reisemål. Prangende hoteller tilpasset vestens krav til feriekomfort har blitt reist i raskt tempo rundt kvite strender, i pittoreske småbyer, ved tidligere tiders byggunderverker og i tilknytning til sårbar flora og fauna.

Mens dagens voksengenerasjon og besteforeldregenerasjon, som dro i gang den globale masseturismen gjennom chartertrafikk til Syden og stadig mer utvidet flytilbud, fremdeles vil være talsmenn for turisme uten ansvarlighet, vil den oppvoksende generasjon med blant annet FNs hjelp være talspersoner for økoturisme.

Kulturers, naturens og lokalmiljøers sårbarhet er kommet til uttrykk gjennom økt bevisstgjøring, både i skoleverket og gjennom de etter hvert så mange tv-kanalene som tilbyr dokumentar-innblikk i truede miljøer. Tanken om ikke å "skite i eget reir" har fått ny betydning, etter hvert som reiret ikke lenger bare er ens egen by eller eget land, men hele jordkloden. Bevisstgjøring, ansvarliggjøring og informasjon har satt fingeren på et stadig viktigere poeng, nemlig det å se helheten og handle ut fra tanken om sommerfugleffekten.

E-stoffer til besvær

En forskningsrapport som er på trappene fra britiske forskere* viser at seks tillatte fargestoffer i mat og godteri er skadelige for barn. Men allerede for sju år siden ble det konkludert at det var en sammenheng mellom flere tilsetningsstoffer (e-stoffer) og utviklingen av atferdsproblemer som konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og voldsomme raseriutbrudd, samt allergiske reaksjoner. Forskerne pekte på at tilsetningsstoffene ikke bare hadde en forsterkende negativ effekt på barn med problematferd, men at også barn uten slike atferdsavvik ville bli påvirket i negativ retning.

Mens foreldre i EU nå får beskjed av det britiske forskermiljøet om å holde barna sine unna mat og godteri tilsatt fargestoffene E102 (tartrazin), E104 (kinolingult), E110 (paraoransje), E122 (azorubin), E124 (nykockin) og E129 (allurarød), forholder politikerne seg som vanlig i ro. Stoffene er fremdeles tillatt, og næringsmiddelindustrien varsler ingen reaksjoner i forhold til de forskningsresultatene som har kommet fram de siste sju åra.

Vi vet også fra egen forskning her til lands at lovlige næringsmidler på det norske markedet påvirker menneskekroppen, og da særlig barn, i negativ forstand. Like fullt er de tillatte. For noen år siden ble det såkalte "matsminkedirektivet" fra EU banket igjennom i Norge, som følge av et politisk miljø lite villig til å bruke vetoretten nedfelt i EØS-avtalen. E-stoffer som av norske forskere ble merket som mulig kreftfremkallende og helsefarlige for nordmenn, måtte dermed tillates fordi EU-landene hadde høyere statlige maksimumsgrenser for inntak av de samme stoffene for sine borgere.

Siden den gang har det vært fokus på kunstige tilsetningsstoffer i mat versus økologisk mat, og forbrukerne har fått øynene opp for alternativene til e-stoffene man er usikre på. Informasjonsflyten til forbrukerne når det gjelder bruken av ulike tvilsomme tilsetningsstoffer i mat, har et stort forbedringspotensiale. Forbrukerne bør få fullstendig informasjon om helserisiko, slik at de sjøl kan ta initiativ til å luke vekk næringsmidler som ikke er gunstige for menneskekroppen. Så lenge politikerne er bundet på hender og føtter av EU-direktiver, må man sette sin lit til bruken av forbrukermakt. Gjennom massiv boikott av tilsetningsstoffene som følge av informasjonskampanjer, vil produktene som inneholder disse kunne tvinges ut av markedet som følge av dårlig salg.
- Leve forbrukermakta!

*Kilde: www.bbc.com

Spilleautomater: Penger lukter ikke?

"Penger lukter ikke", lyder et kjent sitat fra det gamle Rom. Derfor er det ikke å forundres over at mange av de kommunene som ønsker å trosse regjeringa ved ikke å ha pengespillautomater i sine distrikt, like fullt vil være med når spilleinntektspotten skal fordeles på kommunene.

Staten og det statseide Norsk Tipping pålegger kommunene å tillate utplassering av den nye typen spilleautomater fra 1.januar 2008. Til tross for at ordførere fra over hundre av landets kommuner har skrevet under på et opprop mot slik tvang, er det ingenting i loven som gir anledning til en slik reservasjon. Kommunene kan la være å sette opp spillautomater på egen grunn, men de kan ikke hindre private tomteaktører i å hilse automatene velkommen.

Pådriverne for de nye spillautomatene framholder at disse er moderert i forhold til dagens automater, slik at det ikke skal være mulig å spille seg fra gård og grunn på dem. Samtidig pekes det på at pengespill er en viktig inntektskilde for å holde breddeidretten i live i Norge.

Store summer overføres årlig fra spillavhengige privatpersoner og til idrettslag over hele landet via disse maskinene, men også til frivillige organisasjoner og forskning. Kreftforeningen og Røde Kors er blant dem som har gått ut i mediene med advarsel til kommunene som ikke ønsker å legge til rette for pengespill. Mens Røde Kors mener verdens sultne og sjuke barn vil tape 200 millioner på ordførernes motstand, hevder Kreftforeningen at "store deler av forskningene i dette landet blir pulverisert". Det er med andre ord ikke småskyts de kommer med, de som sitter med kassaapparatene sine klare.

På den andre sida sitter motstanderne og taler på vegne av de pårørende til Norges 70 000 spilleavhengige. De tror ikke på "snille" automater. De hevder at å tilby befolkningen de nye apparatene i stedet for de gamle enarmede bandittene, er som å sette fram vin i stedet for brennevin til alkoholikere og tro at de dermed vil kurere alkoholisme.

Tilgjengelig statistikk viser at det først og fremst er lavtlønnede og sosialt svake grupper som rammes av spillavhengighet. Til tross for at det i Norge faktisk ikke er lov til å drive med pengespill, annet enn hvis inntektsformålet er "godt", har økningen av antallet slike spill og omfanget av disse vært formidabel de siste ti åra. Omtrent enhver organisasjon fikk en periode tillatelse til å sette ut spilleautomater, inntil man i 2003 kom fram til et tverrpolitisk samarbeid om statsmonopol på spill. Hvis det skulle innebære at pengespillene ble færre og tilgjengeligheten mindre, hadde det vært et gjennombrudd i arbeidet mot spillegalskap. Når tilfellet bare er at pengebingen skal gjennom et statlig byråkrati for deretter å fordeles omtrent som før, har man ikke oppnådd meninga som ofte ligger i det å ha statlig monopol: begrensning og kontroll.