Thorium vs. miljø

Mens verdens største atomreaktor lekker i Japan (Kashiwazaki), sitter norske politikere og diskuterer opprettelsen av thorium-reaktorer i Norge. I lys av misforstått miljøkamp, retter nå norske politikere sin interesse mot et radioaktivt stoff som Norge har verdens tredje største forekomst av, og peker på at thorium er det nye "vannkraft" innenfor energiutvikling.

Incentivet for å søke etter nytt energimateriale er naturligvis det globale fokuset på den kvelende akselerasjonen av CO2-utslipp som gjør at dagens fossile energi må erstattes av noe som ikke avgir CO2 til atmosfæren. Å ta i bruk thorium, som Norge har mye av, og opprette atomkraftverk, som ikke avgir CO2, er derfor en fristende tanke for både de folkevalgte og for deler av Finans-Norge.

Argumentasjonen for thoriums fremme her i Norge er at dette er et mindre radioaktivt stoff enn for eksempel uran, som i dag er det foretrukne basis for atomkraftproduksjon. Det hevdes at halveringstida er mindre, at thorium-reaktorer vil produsere mindre avfall enn dagens uran-reaktorer, og at sannsynligheten for ulykker er lav. Særlig det siste blir framholdt av tilhengerne av atomkraft som en stor fordel - og dermed også en kvalifisering til tittelen "miljøenergi".

Til tross for at en rekke framstående eksperter har støttet miljøbevegelsen i deres gjennomgående skepsis til thorium-utvikling, har politikerne fortsatt å snakke varmt om opprettelse av atomkraftverk i Norge. Et kronargument for på global basis å erstatte all fossil energiproduksjon med atomkraftproduksjon, er at det på kort sikt vil gi en drastisk (og for all del nødvendig!) reduksjon i det globale CO2-utslippet. På den andre side blir kortsiktighetens gevinst spist opp av den straffen som derigjennom vil bli tredd nedover hodene på våre etterkommere. Radioaktivt avfall finnes det ingen trylleformler for å få til å forsvinne, og etterdønningene av dagens paniske kortsiktighet vil dermed brennmerke framtidige generasjoners helse og levedyktighet.

Til tross for framveksten av tilsynelatende fristende snarveier, finnes det i bunn og grunn bare én eneste vei til vellykket nedbygging av CO2-utslipp globalt, og det er gjennom energieffektivisering av den energien vi allerede har, og overgang til fornybar energiproduksjon for den energien vi kommer til å få bruk for. Det er en kjennsgjerning som ikke har kommet surfende på den gryende klimaendringsbevisstheten, men som har eksistert så lenge at atomulykker i Japan ikke egentlig burde være tungen på vektskåla hva gjelder å gjøre seg opp en mening om atomkraftverk i Norge.