Det finnes internasjonale regler for krig

Ingen ønsker naturligvis krig som virkemiddel for å løse en konflikt, men likevel har verdens stater satt opp et knippe retningslinjer for hva som er lov og hva som ikke er lov når man er i krig.

Mens de vidtrekkende konsekvensene ved bruk av kjemiske og biologiske våpen mot mennesker og natur har ført til et forbud mot bruk av slike, har man ennå ikke klart å få til en internasjonal konvensjon som innlemmer atomvåpen på forbudslista.

Verden anno 2007 har en formening om at noen land skal få lov å ha atomvåpen, og noen land ikke. Logisk nok er det enkelte land som sjøl er i besittelse av atomvåpen som i særlig grad ikke vil at andre land skal få utvikle, produsere eller lagre atomvåpen. Man er i dag kjent med at ni land sitter på et atomvåpenarsenal: USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia, Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. Til tross for at FNs generalforsamling hvert år med stort flertall vedtar resolusjoner om forbud mot atomvåpen, hjelper det lite når de store atommaktene innehar vetorett i FN.

Da svenske Alfred Nobel valgte Norge som verdig vertsland for den årlige utdelinga av Nobels Fredspris, var det fordi landet (sett bort fra i vikingtida...) aldri hadde initiert krigshandlinger mot et annet land. I skinnet av denne fredsglorien har vi latt oss utrope til "fredsnasjon", og bruker mye penger og prestisje på å fredsmegle i konflikter over hele verden.

Dersom Norge hadde presset på internasjonalt for å få til et internasjonalt forbud mot produksjon, omsetting og bruk av atomvåpen, ville vi kunne fylle den noe uthulede tittelen "fredsnasjon" med innhold. Dersom Norge i tillegg la ned atomreaktoren i Halden, som utfører testing for andre land, ville vi nordmenn kunne se oss i speilet med betraktelig bedre fredssamvittighet enn vi kan i dag.