Jobb mindre, lev mer!

Gjennomsnittsnordmannen anno 2007 har alt. Det vil si: Alt unntatt tid. Vi har mange penger til forbruk, arbeidsmarkedet flommer over av ledige stillinger, det er blitt trendy å få tre eller flere barn, og butikkene overbyr hverandre med varer som skal komplettere vår livsstil. Lykken er veldefinert og A4, og vi streber alle etter idealet.

Likevel, noe mangler. Døgnet har fremdeles bare 24 timer, og tida strekker ikke til når vi ønsker å være både super-arbeidstakere og ideelle familiemedlemmer.

Så lenge 6-timersdagen ble avfeid som uønsket av LO, har arbeidstakerne innfunnet seg med sin skjebne med 8-12 timers arbeidsdager kompensert med ekstra tyngde på lønningsposen etter hvert som tariffoppgjørene kommer og går. Og det er greit, for samfunnet måler vellykkethet i antall kroner på lønnsslippen. Vi jager alle etter høyere lønn, enten det er i lønnsoppgjørene internt i bedriften eller ved å skifte til ny jobb som kan gi bedre lønnsutsikter. Samtidig er nordmenn på verdenstoppen i å bli utbrent i jobben. Uttrykket "utbrent" forbindes nå på 2000-tallet utelukkende med "å ha møtt veggen på jobben", ikke med brannruiner og bålrester. Å jobbe seg sjuk har blitt en folkesjukdom i seg sjøl.

I stedet for å kreve mer penger og klage på manglende tid til å bruke dem (les: ferier), burde flere ta konsekvensen av sin livssituasjon og redusere antallet arbeidstimer til fordel for antallet fritidstimer. Man undres litt som medmenneske over at det å arbeide blir et mål i seg sjøl, et slags eksistensgrunnlag, mens lengselen etter familietid og fritid opphøyes til noe uoppnåelig nirvanaaktig.

Gjennomsnittsnordmannen anno 2007 er bortskjemt med muligheten til å ta lykken i sin egen hand og realisere også andre sider av seg sjøl enn bare arbeidstakeren. Det gjelder bare å ta spranget og tåle å være den første i sin omgangskrets. Mantraet "har ikke tid" kan ganske enkelt byttes ut med "jobb mindre, lev mer!" - og sannheten er at misunnelsen ville overskygge skepsisen hos tilskuerne.