Kanarifuglen lever og alt er vel

I en tid da radioaktivt avfall yndes gravd ned i friskt jordsmonn, samtidig som falleferdige atomkraftverk i våre nærområder kun holdes sammen av trass og gammel vane, har norske forskningsmiljøer fått midler til å undersøke miljøets tåleevne. Forskningen er en del av en større internasjonal studie for å markere opp grensene for hva naturen og økosystemene tåler av radioaktiv stråling.

50.000 meitemark har hittil måttet bøte med sitt liv i forsøk som viser at de er sårbare for daglige doser selv av lave strålingsmengder. Ett av resultatene av slik langvarig strålingseksponering er at de ikke lenger kan reprodusere seg. Ettersom det er mange andre levende vesener i naturen som er avhengige av meitemarken, vil et bortfall av meitemark i naturen bety store innvirkninger lenger oppe i økokjeden.

Vi har hørt at visse typer amfibier, som en del froskearter, sliter med å overleve de menneskeskapte klimaforandringene på grunn av ekstremt fininnstilte kropper sårbare for miljøvariasjoner. Forsvinner froskene, forsvinner et viktig trinn i næringskjeden, og hele kjeden av spise-og-bli-spist blir endret.

I de gamle gruvemiljøene var det vanlig å ha en kanarifugl i bur med seg ned i gruvesjaktene. Hadde kanarifuglen det bra, visste man at det var greie arbeidsforhold. Derimot hvis kanarifuglen lå død på bunnen av buret, var det fare på ferde for menneskene også.

Vi er vel der nå med meitemarker og frosker: Vi har fått et forvarsel på at ting henger sammen, og at verden er én symbiotisk helhet.

Mens man tidligere vektla forskning på den radioaktive strålingens direktevirkning på menneskets helse, ser man nå nærmere på indirekte påvirkning via bunnen av næringskjeden. Etter hvert som det fokuseres mer på helheten i naturen i stedet for bare på den umiddelbare direkteeffekten på mennesket, vil man kanskje kunne ta ondet ved roten mens problemet ennå er i startfasen.