Artenes opprinnelse, artenes forsvinnelse

Det var det store miljøåret 1989. Jeg gikk på ungdomsskolen og fikk høre at flerfoldige fotballbaner med regnskog forsvant hver dag, hvert minutt, hvert sekund fra jordas overflate. Uerstattelige arter av dyr og planter ble utryddet sammen med skogen, og menneskets medisinske framskritt stod på spill.

Så kom det glade nittitallet, og regnskogene ble plutselig ikke så interessante lenger.

Men noen ganger i året hører vi fremdeles om regnskoger og artsmangfold. Det er blant annet når FN markerer den internasjonale dagen for biomangfold hvert år den 22.mai. Årets markering legger vekt på at det årlig utryddes opptil 55 000 arter av planter og dyr fra jordas overflate. Utryddelsestakten sammenliknes med den vi kjenner fra dinosaurenes tid.

Mens vi i 1989 skyldte på innfødte i Amazonas for å drive med regnskogsutslettende svibruk av jordsmonnet, må vi nå gå inn i oss sjøl og erkjenne at vi ikke er så uskyldige som vi liker å tro. Artene som forsvinner, er de som er mest ømfindtlige overfor temperatursvingninger og miljøendringer. Når vi nå vet at menneskeskapte klimaendringer er en realitet, skjønner vi også at menneskene har endret livsgrunnlaget på jorda, slik at tidligere tiders livskraftige arter ikke lenger finner livsrom på planeten. I tillegg er vi flinke til å anlegge veier og sette opp boliger og bygg der hvor utrydningstruede blomster og insekter finner sitt tilholdssted.

Dersom årets miljøbølge viser seg å være en langvarig og inngripende erkjennelse av behovet for å legge om driften av jordkloden, og de 20 prosent på jorda som utnytter 80 prosent av ressursene tar til seg alvoret, ser vi fram mot nye årlige markeringer av biomangfold der FNs prognoser er mindre negative. Ironien ligger i at ikke før vi så vidt har begynt å forske på artenes opprinnelse, så er vi vitner til artenes forsvinnelse.