Kan noen eie genene våre?

Helt siden før det mellomstatlige Human Genome Project ble initiert på 1980-tallet har interessen for eierrettighetene til levende arvemateriale vært stor og omstridt. Prosjektet ble satt i gang med det for øyet å kartlegge menneskets genmateriale. Omtrent samtidig kastet private aktører seg på kartleggingsbølgen, og i kjølvannet av at forskningsresultatene begynte å strømme på, kom det også tusenvis av patentsøknader på genmateriale.

Debatten har i alle disse årene gått varm rundt rettighetene til menneskets arvestoff. Skal private aktører kunne ta patent på deler av menneskets arvestoff? Etiske, juridiske og sosiale problemstillinger er reist på bakgrunn av menneskenes økte viten omkring eget arvemateriale og bruken av kunnskapen til å informere om dødsrisiko, til å velge liv eller død for fostre, til å lage vaksiner. Man har pekt på at private aktører mest sannsynlig vil utelukke de fattigste fra teknologiske medisinske nyvinninger basert på genviten, ved at de priser sine monopoliserte tjenester høyt. Man har også satt fingeren på den økte faren for et informasjonssamfunn som sorterer mennesker etter kvaliteten på arvematerialet.

Akkurat som det naive mennesket i forrige århundre trodde at ingen kunne finne på å påberope seg eierskap over vannet, møter man nå stor naivitet i forhold til (mis)bruken av menneskets genmateriale i framtida. For de fleste fortoner det seg som en besynderlig og sågar utenkelig tanke at private firmaer skulle kunne "oppdage" og patentere noe som tilhører andre, og som burde komme fellesskapet til gode.

Man trekker uvegerlig parallellen til diskusjonen omkring hvem som "oppdaget" Amerika. Det strides omkring hvorvidt det var vår egen villfarne viking Leiv Eiriksson eller den privatfinansierte Christoffer Columbus som skal gis den store æren og "patentet" på Amerika, når kontinentet vitterlig var befolket av mennesker som forvaltet landområdene lenge før noen kom og "oppdaget" dem...