Vold som middel for å nå målet

En helt vanlig dag med tv-nyheter formidler glade mennesker i Midtøsten som feirer valgseier for sin kandidat med å skyte i lufta med AG3-geværer. Baksida av disse "gladscenene" er at folk dør av ammunisjonen som på ett eller annet tidspunkt i henhold til alle naturlover må komme ned og treffe noe(n) på bakken.

Et annet nyhetsinnslag viser ungdommer i franske eller danske boligstrøk som tenner på biler og søppelkasser og kaster hjemmelagde bomber mot politiet i demokratiets navn. At folk kommer til skade og at skadeverk for millioner skjer i kjølvannet av de "demokratiske" handlingene, er av underordnet betydning. Målet helliger middelet.

Et spørsmål som grublere i lang tid har befattet seg med, er hvorvidt all vold må sies å være av det negative slaget, eller om vold kan deles i en rettmessig og en urettmessig del.

Er det riktig å bruke vold eller våpen for å frigjøre en befolkning fra undertrykkere? Er det riktig å bruke vold eller våpen i offensiv beskyttelse for å verne seg mot en (kanskje innbilt) fiende?

Mens det rapporteres om forulempede ungdommer som beskytter sine revir mot politikernes inngripen og politiets håndhevelse, rettes lite fokus mot bruken av vold som rettferdiggjort middel for å nå målet. Volden blir demokratisert og ufarliggjort i en david-mot-goliat-setting der politiet/samfunnet er den store stygge overmakta som bedriver overgrep mot sine undersåtter og som man må stå opp mot.

I samme grad som vi "forstår" IRAs bombing og palestinske utfall mot Israel, aksepterer vi at befolkningen benytter våpen og vold mot ordensmakten der den representerer et samfunn som ikke er politisk på linje med det subjektivt ideelle i våre hoder. Kan vi tillate oss å være subjektive når det gjelder vold og våpenbruk?