Generalisering saboterer integrering

Når jeg leser norske aviser, minnes jeg det gamle "logikk og argumentasjon"-pensumet i ex.phil. fra universitetet.
Avisspaltene forteller: Somalier voldtar norsk kvinne. Leseren forstår mellom linjene: ALLE somaliere er voldtektsmenn.
Tanken er at somaliere er perverse menn. Perverse menn voldtar. Ergo, somaliere er potensielle voldtektsmenn.
Likeledes gjelder for pakistanere:
Avisspaltene forteller: Pakistansk taxisjåfør snyter på trygden. Leseren forstår mellom linjene: ALLE pakistanere snyter på trygden. Vi vet at pakistanske menn kjører taxi. Vi har hørt at taxisjåfører snyter på trygden. Ergo, pakistanske menn snyter på trygden.

I ovenstående tilfeller synes det opplagt at generaliseringen ikke akkurat følger vitenskapelige former. Men eksemplene viser hvor stor generaliseringsmakt mediene har i samfunnet. Hver gang vi nå leser om en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum, tar vi det for gitt at det er en somalier det er snakk om. Hver gang vi hører at en ny taxisvindelsak har dukket opp, regner vi det for sikkert at det er snakk om en pakistaner.

Hva gjør dette med samfunnet?
Det skaper i hvert fall ikke en god grobunn for integrering av somaliere og pakistanere i hovedstaden.

For en mannsalder siden hadde vi en utbredt negativ generalisering av nordlendinger i Oslo, som medførte utestengelse på både leieboligmarkedet og arbeidsmarkedet, på linje med den vi ser i dag for de såkalte "nye landsmenn". I dag kan vi fremdeles med en litt småond mine karakterisere nordlendinger som mer storkjefta og rett fram enn oss toneangivende nordmenn i hovedstaden, men vi aksepterer dem allikevel som en variasjon over temaet menneske, og vi tar det for gitt at det er store forskjeller i personlighet fra nordlending til nordlending.

Hva skal så få oss til å tenke like generøst om somalierne og pakistanerne i Oslo? Hvordan får vi bukt med tanken om at Oslo blir et bedre sted å bo dersom noen drar tilbake der de kom fra?

Det er vel dessverre slik at tanken må modnes gjennom personlige erfaringer. Man kan mene at alle somaliske menn er voldtektsmenn med et kriminelt kvinnesyn fram til man møter pappaen til Ali i barnehagen. Plutselig er rekken av indisier som understøtter ens private (og medias!) voldtektsmanns-teori brutt, og man må ta et individuelt standpunkt til somalieren man har blitt kjent med.

Etter hvert som Rashid og Muhammed flytter inn i eneboliger i rolige forstadsstrøk og viser seg å ha både trampoline til barna og sønner i lokale fotballdrakter, vil staute nordmenn i 10.generasjon få åpnet sine øyne for empirisk nedsabling av gamle fordommer og feilsluttede generaliseringer.

Det er lov å håpe.